Arbeid og demokrati som helsebringende faktorer

Framtidas arbeidsliv – Arbeidsliv og demokrati som helsebringende faktorer. Foredrag på norsk arbeidslivsforums medlemsmøte onsdag 16. februar 2000.

Erik F. Øverland

I dette foredraget er jeg blitt bedt om å komme med noen perspektiver på framtidig arbeid og arbeidsliv som kan sortere under overskriften ”Arbeidslivet som helsebringende faktor”. Jeg kommer til å konsentrere meg mer om det implisitte skiftet i innfallsvinkel som ligger i denne tittelen enn å gå særlig konkret inn på forholdet mellom arbeid og helse. Jeg må imidlertid også understreke at dette er mine personlige oppfatninger og at de ikke nødvendigvis er representative for ting som vil komme fram i prosjektet ”Norge2030”. I ”Norge2030” befinner vi oss i øyeblikket i en meget turbulent og kreativ fase der vi legger brikkene for sluttproduktet – en bok og en AAD-rapport. Disse skal være ferdige i september/oktober i år.

Hovedtittelen på Geir Riises og mitt foredrag legger en del føringer på valg av innfallsvinkel som både er interessant og utfordrende. For det første viser koplingen mellom arbeidsliv og utviklingen av en bedre helse til et aldri så lite vendepunkt i holdninger til arbeid generelt. Vi har jo hatt en lang tradisjon der arbeid i hovedsak blir assosiert med et nødvendig onde som på en eller flere måter bør unngås. Her oppleves arbeid som en vesentlig bestanddel av vår personlige pliktportefølje og som en kilde til en rekke lidelser – alt fra fysiske belastninger, risiki til stress og alvorlig negative psykososiale forhold. Selv om bildet sikkert er atskillig mer differensiert enn det en slik endimensjonal ”paradigme”endring skulle tilsi, er det likevel verd å merke seg de mer prinsipielle sidene ved det perspektivskiftet tittelen på Geir Riises og mitt innlegg signaliserer. Her fokuseres det på de positive sidene ved det å være i arbeid samtidig som det gis uttrykk for en generell positiv forventning når vi snakker om endringer i et framtidig arbeidsliv. For det annet demonstrerer tittelen hvor viktig det er å tenke muligheter framfor problemer, og, jeg vil legge til, framtidspotensial framfor fordums skjebnefellesskap. Arbeid blir ikke her oppfattet som et problem, men som en mulighet. Arbeid blir heller ikke betraktet som en ren utgiftspost, men blir sett på som en kilde til bedre helse. Dette er i tråd med den tenkning som i dag betrakter menneskelige arbeidskraft som intellektuell kapital, der menneskene er kunnskapsbærere og søyler i framtidas/og for så vidt nåtidas virksomhet. I dag skal det investeres i mennesker, i deres velbefinnende på arbeidsplassen og i deres evne og mulighet til å stadig lære nye og nødvendig ting for en dynamisk produksjons- og tjenesteyting.

Forfallsmytologi

Vi aner her et stille oppgjør med en, etter min mening, mer generell forfallsmytologisk og kritisk tradisjon innen samfunns- og arbeidslivsforskning og i arbeidslivspolitikken de siste 20-30 år. Noen av de mest grunnleggende kjennetegnene ved de vestlige industrisamfunn de siste decenniene er framveksten av en spesiell form for skeptisisme, som i sin ekstreme form, tar karakter av en metodologisk ambivalens til alt og alle. Lett spissformulert kan vi si at postmodernismens mange fasetter er en kjent eksponent for dette. Ulike kulturelle strømninger, framveksten av internett, kabel-TV og postpositivistisk samfunnsvitenskap er alle forhold som har revet sisteinstansene i forrige årtusen ned fra pidestallen og i visse sammenhenger skapt et utstrakt pessimistisk mønster i framtidsforventningene. Store deler av dagens og den nære fortids debatter om klimapolitikk, teknologiutvikling, velferdsproblematikk eller verdispørsmål, har så å si rendyrket dystopiene i sine forsøk på å ”vekke” den allmene befolkning til live for å redde jorden og menneskene fra katastrofen. Etter 68’ernes inntog, oljekrisa, Alvin Tofflers framtidssjokk diagnose tidlig på 70-tallet og institusjonaliseringen av bærekraftighetsretorikken, er en positiv diagnose av framtida så å si forsvunnet fra den intellektuelle dagsorden.

Men dette er bare en delvis sannhet. En slik utvikling påkaller også reaksjoner. På begynnelsen av det 21ende århundret framstår mennesket i et eksistensielt vakum, der ropet på nye veier ut av den rene skeptisisme og krisesentrerte tilstand så smått begynner å ta form. Ikke bare ropet selv, men også forsøket på å finne løsningen. Ikke bare har det tradisjonalistisk-religiøse verdensbildet og den tekno-økonomiske linearitetsoptimismen fått sine skudd for baugen, men også det tendensielt pessimistiske verdensbildet som har lagt seg ut med moderniteten og tradisjonen synes nå å møte veggen.

Spesielt er deler av dagens framtidsforskning et uttrykk for et tiltakende ønske om å overskride krisescenariotradisjonen og den dekonstruksjonsbaserte modell for samtidsdiagnose. Futuristveteranen Peter Schwartz (President GBN – Global Business Network) snakker om ‘The long Boom’ – menneskets nærmest ubegrensede muligheter til vekst og utvikling. Institutt for fremtidsforskning i København skriver bok om ”The Dream Society” – drømme- eller følelsessamfunnet. Joseph Coates&Co skriver om framtidas næringsliv under mottoet: “Business earns green from going green”, OEDC- International Futures Programme (IFP) påpeker at det i Kina fødes et nytt Japan hvert annet år, den danske forfatteren Morten Ågerup erklærer dommedagsprofetenes framtidspessimisme som ideologisk daukjøtt fra en etter hvert svunnen rød-grønn tidsalder.

Jeg skal ikke utdype dette noe nærmere her annet enn å vise at tittelen på foredraget føyer seg inn i én av mine kjæreste antakelser om arbeidslivet i framtida, nemlig den antakelse at vi nå begynner å bevege oss inn i framtidsoptimismens epoke, men da på en annen måte enn det kom til uttrykk på slutten av det 19’ende og på begynnelsen av det 20’århundret. Selv Karl Marx er nå tatt inn i varmen. Det finnes nær sagt ikke den handelsøkonom med respekt for seg selv som ikke trekker fram gamle ”Charlie” Marx’ tese om at arbeiderne bør tilrive seg eierskapet til produksjonsmidlene. Dagens opsjonsavtaler, framveksten av begreper som intellektuell kapital, kunnskapsmedarbeideren og en rekke andre forhold har gjort at det tradisjonelle arbeid-kapital forholdet langt på vei er i ferd med å forlates. Et lite poeng fra min egen personlige intellektuelle erfaringsverden som ytterligere kan underbygge slike synspunkter, men som går litt videre, er følgende anekdote:

For 15 –20 år siden arbeidet noen kolleger og jeg med reproduksjonsskjemalogikken i annet bindet av ”Das Kapital” av Karl Marx. I kapittel 20 og 21 beskrives en overgang fra den såkalte enkle reproduksjon til en utvidet reproduksjon basert på en sosialøkonomisk betraktning over hvorfor sammenbruddet i en makrøkonomisk modell som beskriver et enkelt reproduktivt likevektssamfunn er mulig. Modellen beskriver forholdet mellom såkalt konstant kapital, variabel kapital (menneskelig arbeidskraft) og den berømmelige merverdien. Konklusjonen av vår lesning ble at sammenbruddet i den enkle reproduksjonsmodellen var forårsaket av at man ikke tenkte på betydningen av å utvikle bruksverdien bak den variable kapitalen (les: den menneskelige arbeidskrafts kvalitet mhp ferdigheter, kunnskap og kreativitet). Det var ikke bare teknologien og de ”harde facts” qua bruksverdien bak den konstante kapital som var avgjørende for samfunnsutviklingen. Den variable kapitalen, eller den menneskelige faktor som det nå så populært heter, var i like stor grad avgjørende. Marx viste her at man med nødvendighet må tenke det kapitalistiske samfunn som et dynamisk vekstsamfunn, der utviklingen av den menneskelige faktor spiller en helt avgjørende rolle. Dette aktualiserer Marx i forhold til den pågående debatt om intellektuell kapital og Human Resources betydning i både virksomhetsstrategier, i regnskapssystemene og i utviklingen av arbeidslivet som sådan, på en måte som går utover de mer lettvinte trendanalytiske utsagnene om at ”Marx fikk rett” fordi mange arbeidstakere i dag også besitter opsjonsavtaler og større aksjeposter i de virksomheter de arbeider i.

Riise vil gå nærmere inn på det arbeidet NHO og arbeidsmiljøfondet har gjort på dette feltet mer konkret, mens jeg vil prøve å dra noen mer prinsipielle perspektiver på arbeid&helse i framtida, der også scenariotenkningens vesen kommer til uttrykk. Jeg vil bygge innlegget opp på tre påstander og et utgangspunkt i tre foreliggende framtidsorienterte studier i den norske offentlighet pr dags dato. Påstandene er:

1. Scenariotenkning og mulighetsorientering blir selv en viktig tenkemåte og arbeidsform i framtida.

2. Selv om overgangen mellom problemorientering og mulighetsorientering indikerer et skifte, bør vi ikke se dette som lineære endringer qua et paradigmeskifte mellom tilstand A og en tilstand B i utvikling i tid. Både sektorer, bransjer, geografi og sosiokulturelle forhold vil spille en sentral rolle mhp hvorvidt en slik mulighetsorientering vil dominere tenkesett og praksis. I god scenariotradisjon bør vi selvsagt være åpne for at arenaer der positiv tenkning og mulighetsorientering har vært vanlig vil kunne risikere å endre dette ettersom andre omstendigheter endrer seg. Simultanitet og mangfold bør være stikkord her.

3. Skal man se på forholdet mellom arbeidsliv og helse i et litt lengre perspektiv, la oss si 30 år, så kommer man ikke utenom sosiale, kulturelle og teknologiske konsekvenser av den nye store synergien mellom elektronikk og organisme. Dette utkrystalliseres allerede nå i et rotterace av forskning, produkt- og tjenesteutvikling på bio-genetikkens område. Påstanden min er da at dette muliggjør en overgang fra en ”gjør meg frisk”-holdning til en ”sørg for at jeg forblir sunn”-devise som typisk for helse- og omsorgssektoren generelt. Her kan vi tenke oss arbeidstakere med en ”personlig genprofil” der alle data om vedkommendes disposisjoner for sykdommer og andre genetisk/arvelig bestemte begrensninger og muligheter står dokumentert. Kunsten blir å være i stand til å forestille seg dillemmaer og utfordringer dette il gi for samfunns- og arbeidslivsorganisasjoner i framtida.

De studiene jeg vil ta utgangspunkt er:

1. KRDs NOU nr. 34, 1999; Nytt millennium – nytt arbeidsliv?, Arbeidslivsutvalget 2. Horisont21 – scenarier ved et nytt årtusen, Aschehoug 1999 3. Dream Society, Rolf Jensens framtidsvisjon fra Institutt for fremtidsforskning i København, Ervervsforlaget 1999

Påstander og perspektiver fra dette materialet vil bli integrert presentasjonen underveis.

GENERELLE BETRAKTNINGER RUNDT SCENARIOTENKNINGEN Delvis basert på erfaringer fra arbeidet med Norge2030.

Scenarioutvikling er mulighetsorientering i et nøtteskall. Hovedpoenget med scenarier er å bryte med enhver form for endimensjonalitet i forventningsmønstre. En samling scenarier er en samling ulike fortellinger om hvordan ting kan bli, der man forsøker å skissere opp et så bredt mulighetsrom som mulig. Gode scenarioprosjekter kan beskrives med følgende stikkord:

en øvelse i å tenke flerdimensjonalt, i å se flere mulige framtider – ikke én tenkelig – samtidig
et forsøk på å bryte med tradisjonelle forventningsmønstre ved å skape nye mentale kart&modeller
morsomt og utfordrende (Hard Fun)
vel så mye kompetansehevende og lærerikt for de som deltar som det er en konstruksjon av et bestemt resultat (selve scenariene)
å se litt lenger enn det som er vanlig – å lage bakgrunnsbilder som strategiske handlingsplaner i kortere tidsrom kan referere seg til
basert på dialogiske prinsipper, der egen erfaring og faglighet legges til grunn -> ingen ”meningsrepresentasjon”
er å ta systematisk høyde for det usannsynlige (selvoverskridelsens logikk)
å fortelle interessante historier – og å fortelle det selv
å involvere viktige aktører (eks. de som skal benytte/forholde seg til scenariene i ettertid) i prosessen på et tidlig tidspunkt
forskningsbasert, men ikke selv forskning i streng forstand
å skape en arena, der det er legitimt å sette ”framtida” på dagsorden

I gode scenarioprosjekter er scenariolæring og de prosessuelle gevinster vel så viktig som selve scenarioresultatet. I scenariolæringen benytter man scenarioutvikling som arbeidsform for å fremme organsiasjonsutvikling og læring, mens et scenariostudie mer har karakter av at et lukket team utvikler en scenariopublikasjon som etter ferdigstillelse presenteres for offentligheten. Utviklingen de siste år har gått i retning av stadig større veklegging av den prosessuelle scenariolæringsbiten. På den annen side har vi eksempler på scenarioprosjekter som har kommet fram med interessante diagnoser og begreper som har hatt stor betydning langt utover rekken av scenarioprosjektenes oppdragsgivere.

Et eksempel på dette er begrepet om ”det postindustrielle”. I og med at begrepet ”postindustrialisme” og dertil hørende alternative organisasjonsformer er et begrep denne forsamlingen er veldig fortrolig med, vil jeg kort nevne at begrepet om det postindustrielle først ble presentert på en mer omfattende måte i scenariostudien ”The year 2000. A Framework for speculation on the Next Thirty-Threee Years” av Herman Kahn og Anthony Wiener ved The Hudson Institute i 1967, etter at Daniel Bell hadde introdusert begrepet året tidligere i boka ”The Reforming of General Education”. ”The Year 2000”-studien ble gjennomført som et oppdrag for ’the Commission on the Year 2000’ i ’the American Academy of Arts and Sciences’. Formannen for denne komitéen var nettopp Daniel Bell. I boka blir dette lansert som et ny måte forstå de ”utviklede” samfunn på, der en liste over femten kjennetegn blir presentert.

Skal man drive god framtidsforskning i dag må man forsøke å tenke litt nytt i forhold til disse betraktningene. Detter er langtfra tilfelle i mange såkalte framtidsstudier i dag. De studiene jeg relaterer meg til i dag må også sies kun delvis å gå utover en såkalt ’postindustriell’ framtidsforventning. La meg kort gjengi noen av de viktigste og mest aktuelle punktene fra denne lista. Nummeret i parantes er nummereringen i forhold til orginallista:

 (1)Most economic activities are tertiary and quartiary (serviceoriented)  (3)Business firms no longer the major source of innovation  (6)”Effeciency” no longer primary  (7)Market place diminished role compared to public sector and ”social accounts”  (8)Widespread Cybernation  (9)”small world”  (11)Learning society  (12)Rapid improvement in educational institutions and techniques  (14)Erosion av ”national interest” values?  (15)Sensate, secular, humanist, perhaps self-indulgent criteria become central

I tillegg til dette er overskriften post-mass consumption society, dvs. det som kommer etter massekonsumets samfunn, samt organisatoriske endringer kjennetegnet av dehierarkisering, empowerment og individualisering. Som dere ser så er ikke dette langt fra de visjoner om framtida som preger mye av dagens debatt.

TRE STUDIER:

1. Colbjørnsenutvalget

I kapitlet om ”nye utfordringer i reguleringen av arbeidsmiljøet” (7.3) og utover legger utvalget vekt på at reguleringen av arbeidsmiljøet må være hensiktsmessig i forhold til de nye utfordringer som arbeidslivet stilles overfor. Hvilke utfordringer er så dette i følge utvalget?

Arbeidsmiljøloven (AML) er dårlig tilpasset dagens, og sannsynligvis framtidas arbeidsliv. Hvem er arbeidsmiljøloven til for? Og skal denne tilpasses de yrker og virksomheter som har store krav til fleksibilitet og særegen organIsering? (spenningsyrker, omsorg, hjemmearbeidere med mer)

Nye roller for arbeidsgivere og –takere i forhold til AML?

AMUs rolle?

Hvordan ser arbeidstidsordningene ut? Press på det tradisjonelle opplegget

Stillingsvern?

Til dette utvalgets arbeid er det mye å kommentere på, men hovedkommentaren må være at dette utvalgets arbeid har et for snevert perspektiv. Det positive her er den kritiske differensieringen av framtidsforventningene til ’empowerment’ og ’nettverksorganisering’. Mer nettverksorganisering kan føre til at arbeidsgiveransvaret og partsrelasjonene blir mer utydelige. Dette forutsetter også en viss grad av ”empowerment”, dvs. en prosjektdreven og nettverksdreven organisasjon der medarbeidere innen mer generelle fullmakter står fritt til å starte prosjekter og forfølge idéer. Tradisjonelle avdelings- og linjestrukturer spiller her en mindre rolle. På den annen side framheves også hvor viktig det er å tenke seg mulighetene for at det i forhold til visse oppgaver fremdeles vil og må være klassiske hierarkiske strukturer og omfattende kontroll- og pressrutiner. Dette kan være oppgaver som er lite attraktive og som rekrutterer lite motiverte arbeidere. I forhold til empowerment er det snarere snakk om et både-og enn et enten-eller.

Utvalget understreker betydningen av å tenke desentrale, flate prosjekt- og nettverksorganisasjoner i tillegg til ulike varianter av mer tradisjonelle hierarkiske strukturer med linje- og stabsfunksjoner, mer som et både-og enn som et enten-eller. Dette kunne ha borget for mer scenariotenkning, også i denne rapporten. Mye tilsier at flere av de utfordringene de drar opp i utvalget vil aksentueres ytterligere ettersom den nye e-økonomien skyter fart. Jeg tenker nå speiselt på endringer i AMLs nedslagfelt og betydning, nye arbeidsgiver- og –takerroller og på framtidige krav til fleksibilitet. Dette vil endevende en rekke av de institusjoner som Colbjørnsensutvalget tar for gitt. Selv om de problematiserer arbeidstaker og arbeidsgiverrollen går de ikke særlig langt. Man trenger ikke å tenke seg radikale forskjeller her som wildcards, nei, nettverkssamfunnet av selvstendige og ansvarlige individer som både er ansvarlig for egen inntjening og som er avhengig av medieprofilering for å få gjennomført sine ambisjoner kan føre til svært store konsekvenser for arbeidstaker- og -giverrollen. Her ligger det mye krutt!

2. Hva så med ECON-studien?

På mange måter har ECON-teamet bak scenarioprosjektet Horisont21 gjort en viktig jobb. De har også gjort en god jobb. Det foreligger ikke bare en bok, men også en rekke forskningspublikasjoner, avisartikler og konferanser. Det taler også til scenariogruppens fordel at de har våget å presentere tre framtidsoptimistiske scenarier. Tydelig inspirert av den amerikanske scenarioveteranen Peter Schwartz’ tese om ”The long Boom” (Schwartz, 1991,1998) tar de her et oppgjør med framtidspessimismen, og argumenterer med at Norge nå befinner seg i en særposisjon internasjonalt med hensyn på velstand og materiell rikdom. Som nevnt innledningsvis så har både scenariobransjen og samfunnsforskningen, i altfor stor grad tillatt en ukritisk dystopisk innfallsvinkel til det meste, de siste 25 år. Det er derfor interessant at scenariogruppen i Horisont21 bevisst har latt være å stirre seg blinde på klimakatastrofer, sammenbrudd i det globale IKT-nettverk eller nasjonalstatens skipbrudd.

Det er imidlertid ikke dermed sagt at dette ikke kunne vært gjort annerledes. Scenarioutvikling appellerer til å tenke mangfold og nye muligheter. Dette gjelder også det metodiske. Det er derfor underlig at teamet har lagt seg så tett opp til det forrige store scenarioprosjektet i Norge – ”Scenarier 2000” fra 1987. Sett i forhold til dette prosjektet, har man verken eksperimentert nevneverdig med form, prosess eller format på publikasjonen. Det er også flere tematiske paralleller mellom disse to scenarioprosjektene. Et eksempel på dette er vektleggingen av den såkalte ”norske modellen”. Denne dannet som kjent også skjelettet for ”Scenarier 2000”. Er det noen endringer som kan sies å ha preget situasjonen de siste 13 årene må dette vel være framveksten av internett og en begynnende globalisering av våre liv. Det er en rimelig antagelse at begge disse forhold på lang sikt vil påvirke vår forestilling om en ”norsk modell” på avgjørende måter. Tidligere har Sverige, Danmark og delvis også Finland inngått i forestillingen om en nordisk modell basert på samme prinsipper som den norske, der et korporativt samarbeid mellom arbeidstaker- og -giverorganisasjoner, et fleksibelt avtaleverk og et mer eller mindre sentralisert forhandlingssystem utgjør de viktigste kjennetegn. Som kjent har Sverige, Danmark og Finland beveget seg vekk fra dette de siste år og tilpasset seg globale og internasjonale forhold i langt større grad enn det tilfellet er for Norge. Et annerledes Norge som i langt større grad er frigjort fra sin ”norske modell” og tilpasset globale omgivelser synes snarere å være på intensjonsstadiet enn på resultatsstadiet i boken.

En annen parallell til ”Scenarier 2000” er valget av antall scenarier. Scenariogruppen har valgt å lage tre scenarier (hvorfor ikke fire eller fem?), men redder seg fra den klassiske ’a good, a bad and something in between’-fella ved å påpeke at vi har å gjøre med tre positive og framtidsoptimistiske scenarier. Allikevel gir scenariene ”Skippertaket”, ”Mangfold” og ”Forvaltning” flere assosiasjoner til ”Scenarier 2000”s ”Fornyelse”, ”Omsorg” og ”Forvitring”. Særlige paralleller ser vi mellom ”Skippertaket” og ”Fornyelse”, og mellom ”Forvaltning” og ”Omsorg”. ”Skippertaket” er dessuten åpenbart Horisont21s pendant til Rune Slagstads utfordring i boka ”De nasjonale strateger”. Her skildres et samfunn preget av aktive nasjonale strategier basert på en nasjonal konsensus og bred enighet om diagnosen av hvilke utfordringer Norge står overfor. Dette muliggjør en bred nasjonal dugnad som svar på globaliseringens ubehagelige sider. Det er nettopp her koplingen til ”den norske modellen” er tydeligst. Ellers ser vi også paralleller mellom Horisont21s ”Forvaltning” og ”Scenarier 2000”s ”Omsorg”. I begge prioriteres helse og omsorg framfor utdanning og barnehager. Relasjonen til forvitringscenariet i ”Scenarier 2000” kommer tydeligst fram indirekte gjennom hovedbudskapet i både boken og i tilknyttede avisartikler: Det er gått veldig bra med Norge de siste 20 år, men dersom vi fortsetter med dette, så vil alt gå til helvete!

Deres betraktninger om framtidas arbeidsliv går lite utover et postindustrielt paradigme (jfr. Kahn&Wiener, 1967). Her snakkes det om at framtidens arbeidsliv vil preges av flate, desentrale nettverksorganisasjoner. ’Kompetansepass’, ’realkompetanse’, ’arbeidermakt’, ’hjernekapital’, ’lærende organisasjoner’ og en rekke andre honnørord fra nåtidas offentlige debatter dominerer framstillingen.

Til tross for dette inspirerer studien til refleksjon og videreførende ettertanke. Noen av de områder som inspirerer i en slik retning er vektleggingen av begrepet ”endringskompetanse” og forestillingen om et reformetterslep i offentlig sektor. Norge har medvindskompetanse, blir det hevdet, men ingen nevneverdig kompetanse på å takle stor motstand og kriser. Tesen på s. 25 om at ”vi skal være ualminnelig dyktige og heldige som nasjon om vi kan oppnå like stor suksess de neste tyve årene”, peker på betydningen av å ha både en felles relevant tolkning av omgivelsene, og en sterkt utviklet evne og vilje til å handle. Det understrekes dermed også at utviklingen framover i høyeste grad vil bli et politisk anliggende.

Påstanden om at ”politikken spiller en nøkkelrolle i endringsprosesser” bør imidlertid ledsages av spørsmålet om hvordan framtidige politiske handlingsvalg bør utformes for a) ikke å henfalle til tradisjonelle grenseflater mellom offentlig og privat sektor slik vi kjenner det fra 1950, -60 og –70 årene, og b) å utvikle et fokus på nye muligheter i utformingen av grenseflatene mellom politikk og næringsliv, der man ikke fortaper seg i en enten-eller logikk mellom ’det offentlige’ og ’det private’ som illusoriske enheter i en uforsonlig motsetning. Og det er nettopp på dette siste området man savner en utdyping. Tesen om et reformetterslep i offentlig sektor vekker unektelig assosiasjoner til en ensidig vektlegging på det ene momentet i en slik enten-eller dikotomi. I dag er vel situasjonen slik at det ikke bare er i offentlig sektor vi finner et reformetterslep. Et slikt etterslep er likeså aktuelt som diagnose for privat næringsvirksomhet i dette landet. La meg gi et par eksempler på dette siste. For litt over ti år siden da muren i Berlin brast befant undertegnede seg i Tyskland. Her hadde jeg god kontakt mot både eksportrådet og industriattacheens kontor. Mens tilsvarende institusjoner representert ved nettopp Finland, Danmark, Sverige og andre ble nedringt av henvendelser fra næringslivet i de respektive land, så glimret norske næringslivsaktører med sitt fravær og manglende interesse.

Ser man på FoU-innsatsen i norsk næringsliv får vi en annen flik av det samme bildet. Den er svært lav sammenliknet med for eksempel våre nærmeste naboer. Også når det gjelder evne, vilje og kompetanse til å gjennomføre såkalte konseptorienterte omstillingsprosesser basert på internasjonale endringsstrategier som ’just in time’, ’business process reengineering’, ’total quality management’ med mer, ligger Norge et godt stykke unna internasjonal førstedivisjon. De som arbeider med langsiktige strategiske perspektiver på vegne av nasjonen Norge kan derfor ikke tillate seg å overfokusere på et reformetterslep i offentlig sektor alene. Også næringslivet må sies å være gjenstand for et slikt reformetterslep. Reformetterslep bør ikke framstilles som et etterslep fra det offentliges side i forhold til det private næringsliv, men snarere som et reformetterslep for både offentlig og privat sektor i forhold til utviklinger i andre land og i konkurransesutsatt næringsvirksomhet internasjonalt. Den kanskje mest interessante utfordringen framover er å bruke scenariometoden til nettopp å se på grenseflatene mellom ’det offentlige’ og ’det private’ for slik å forestille seg hvordan endring kan og bør komme i offentlig sektor, i privat sektor og, ikke minst, i forholdet dem i mellom.

3. Dream Society

Den studien som kanskje mest av alt har forsøkt seg på noe mer enn å variere over en bred postindustriell forestillingsverden, er Rolf Jensens bok ”Dream Society. Hvordan det kommende skift fra facts til følelser vil påvirke erhvervslivet og vor hverdag” fra 1999. Rykende fersk med andre ord. Kjernen her er et oppgjør med det han kaller informasjonssamfunnets logikk. Resultatet av dette oppgjøret er forventningen om at vi nå er på full fart inn i drømmesamfunnet. Problemet er at de tillegger informasjonssamfunnet mange av de samme egenskapene som postindustrialister karakteriserer industrisamfunnet med. I følge Jensen er informasjonssamfunnet preget av hierarkiske strukturer, mennesket som kaldt rasjonelt vesen, funsksjonsorientering i produktutvikling med mer. Hørt den før? Sikkert!

Allikevel er det et hederlig og interessant forsøk. Tesen om at vi nå beveger oss over i en helt ny era i arbeids- og samfunnsliv, der drømmene, fantasien, kreativiteten og visjonene får plass, er også et eksempel på positiv tenkning og framtidsoptimisme. Her er det ikke lenger en gang snakk om hjernekapital, men om hjertekapital. The Dream Society er basert på tre observasjoner:

– Fortiden bevæger seg væk fra os med svimlende hast. Fremtiden kommer i mot os med stigende hastighed => vi trenger et dynamisk fremtidsbegrep – Udviklingen fra samfundsstype til samfundstype har accellereret. => vi vil snart se konturene av en ny samfunnsformasjon i de rike landene – Informationssamfunnet avskaffer sig selv gennem automatisering => mennesker blir erstattet av maskiner

Umiddelbare kommentarer til dette kan for eksempel være at samfunnet under hele den moderne epoke har trengt et dynamisk framtidsbegrep. Dette er ikke noe nytt akkurat nå. Ellers vil jeg vel si at denne type periodiseringer de legger opp til står i fare for å forfalle til en endimensjonal framtidsprojeksjon basert på ett bestemt forventningsmønster, særlig med tanke på hvordan Jensen framstiller overgangen fra informasjonssamfunnet og drømmesamfunnet – en overgang fra en foreløpig til en absolutt og siste fase i menneskehetens historie. At mennesker blir erstattet av maskiner var vel også et sentralt poeng allerede den gang Marx beskrev industrialismens inntog i England midt på 1800-tallet. Å si at mennesker blir erstattet av maskiner forutsetter dessuten et statisk syn på forholdet mellom teknologi og arbeid.

Men la oss gi drømmesamfunnet en sjanse og liste opp de viktigste kjennetegn:

Århundrets mest pompøse setning?: ”The Dream Society er slutstenen på 100.000 eller 200.000 års udvikling”; Jensen, 1999:29

– Viktigste råstoff: bildet, det nye symbolspråk, historier, myter, sagn, tradisjoner – Dominert av virksomheter som Nike, Marlboro, Camel, Disneys Magic Kingdom, Celebration, Formel 1, de olympiske leker, sportsstjerner, historiefortellerne, natur- og turismefortellinger som forretningsidé – ”Doing well by doing good” – politisk kapital med å bygge opp tillit og omdømme – for-profit-only virksomheter er ute – slag av medfølelse, omsorg og bistand! – globalt underholdningsmarked – generell bevegelse vekk fra ’facts’ mot følelser – fra nytteverdi mot det ’emotionelle’ – mennesker er ikke kun rationelle og logiske. Vi ønsker eventyr – denne trang til eventyr er uten nasjonale eller kulturelle grenser – naturen er først og fremst eventyr (ikke natur i klassisk forstand) – Arbeidslivet er kjennetegnet av såkalt ”Hard fun”! Anstrengende, men morsomt – Fra virksomhet til stamme! – Virksomheten er ikke lenger en juridisk eller økonomisk enhet – 200 år gamle regnskapsprinsipper forlates – virksomheten eies kun av de som er deltakerne i virksomheten(stammen)!! – Noen framtidige stillingsbetegnelser: – Chief adventure officer (istedenfor Chief knowledge officer) – Chief Imagination officer – Minister of Progress – Virtual reality evangelist – Messaging Champion – Creatologist med mer. – Kjærlighed, venskab og samhørighed blir det viktigste – Kjærligheten har et eget marked – Marked kan kun forstås emosjonelt – Hvem-er-jeg? marked – Dream society og det 21 århundret – religionens tidsepoke? – Historiene kan puttes inn i alle produkter – Marked for holdninger

Dette kvasifilosofiske og noe pompøse konseptet kan til og med gi assosiasjoner til Fukyamas tese om historiens endelikt når Jensen utbasunerer at the Dream Society er historiens sluttpunkt. Vektleggingen av drømmer og fantasi skiller ikke mellom det Immanuel Kant kalte for den apperseptive innbildningskraft og den delen av menneskelig forestillingsevne som virkelig er ren fantasi – et fantasiprodukt (den ukritiske innbildningskraft). Ellers er framstillingen blottet for noe som mange av oss andre er svært opptatt av, nemlig framveksten av det vi kan kalle det bio-genetiske industrikompleks med all dets fasetter, muligheter og begrensninger. Ut fra mylderet av interessante og uinteressante betraktninger kan jeg trekke ut begrepet ”Hard fun’ på den positive sida, og tanken om at eventyr skal være framtidas næringsmessige, kulturelle og sosiale råstoff som et av de verre intellektuelle overtramp i vår tid på den annen. Hele framstillingen og konseptualiseringen av boken vitner om mangelfull kjennskap til de siste årenes diskusjon om det postindustrielle, om postmodernismens betydning eller om mulighetsrommet i kjølvannet av the Human Genome Project.

Så litt til slutt om individualisering og arbeidsliv&helse.

INDIVIDUALISERING

Begrepet individualisering møter vi i mange sammenhenger og er av de begrepene som brukes om det meste av de fleste og er et sentralt tema i både fortidens (Kahn&Wiener) og dagens debatt. Denne trenden er et uttrykk for både en viss form for pessimisme – i hverfall når det gjelder konsekvensene av individualisering, og en form for optimisme. Dette gjør at det er behov for å definere innholdet og fremheve at individualisme ikke er ensbetydende med egoisme eller nødvendigvis er en motsetning til /trussel mot solidaritet og kollektiv, men tvert i mot kan være basis for nye fellesskap. Noen stikkord:

 det enkelte menneske er blitt sterkere og stiller høyere krav til respekt for sin egenart. Individualisering kommet fordi kunnskap har blitt den strategiske produksjonsfaktoren, dermed behov for mennesker med spesialkunnskap.  enkeltmennesket inntar en sterkere stilling i produksjonen, forbrukeren er med på å skape produktet gjennom sin etterspørsel og samtidig søker det sitt eget uttrykk i forbruket.  Svakere tilhørighet i partipolitikk og klasse.  Sosial mobilitet – ”klassereiser”  Tydeligere individuelle, sosiale og økonomiske rettigheter  Større valgfrihet, konstruksjon av identitet og ”selvrealisering”, valg av fellesskap (urbanitet er mindre kontrollerende)  Krav til individuelle tjenester  Kvinner velger selvstendighet og realiserer sine yrkesambisjoner, dominerer utdanning,  Individualisering gir seg utslag i barneoppdragelse, utdanning, på arbeidsplassen, i forbruksmønstre, og etterspørsel etter velferdstjenester.  Moralsk overgangsfase der tradisjonelle verdier settes under press.  Skyldes økt utdanning og bedre privatøkonomi  Kan være reaksjon på det kollektive industrisamfunnet, eller konsekvens av velferdsstaten, jf Ulrich Beck ”institusjonalisert individualisme”.

Min tese i denne sammenhengen er at det blir for forutsigbart å tenke individualisering som fragmentering, som en bevegelse mot individet og det alene. Det som nå er i ferd med ås kje kan likesågjerne beskrives med andre ord og begreper. Ord og begreper som fanger opp deet forhold at den såkalte individualiseringen produserer nye fellesskap som stiller store krav til oss for å få øye på, og for å kunne beskrive. Invidualisering, dersom dette i det hele tatt er et godt uttrykk, er noe mye mer enn ”bowling alone”.

Noe som underbygger min tese om at individualisme i formen ”bowling alone” er en for stereotyp, pessimistisk og enfoldig framtidsforventning finner vi hos MIT-forskeren Thomas Malone. Han trekker fram den såkalte e-lanseren (elektronisk frilanser) og framveksten av nye interessegrupperinger og nye typer felleskap som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Stor grad av kreativitet, stort ansvar for egen virksomhet og selvstendighet vil føre til at folk finner sammen, man starter såkalte nye laug. Malone selv gjør imidlerid en kardinalfeil ved å karakterisere denne utviklingen som en reise tilbake til middelalderen. Spørsmålet er også hvorvidt man kan benytte ladede ord som ”laug”, ”føydalsamfunn” og ”lensherrer” for å beskrive en slik utvikling. Jeg tror dette blir feil og at man undervurderer ’det nye’ i slike utviklinger. Utfordringen er å finne nye begreper på nye fenomener.

ARBEID&HELSE

Skal man se på forholdet mellom arbeidsliv og helse i et litt lengre perspektiv, la oss si 30 år, så kommer man ikke utenom sosiale, kulturelle og teknologiske konsekvenser av den nye store synergien mellom elektronikk og organisme. Dette utkrystalliseres allerede nå i et rotterace av forskning, produkt- og tjenesteutvikling på bio-genetikkens område. Bioteknologisk forskning har kommet langt, og snart er alle våre arvestoffer kartlagt. Dette åpner for helt nye medisinske tiltak, både mot sykdommer som kreft og hjerte- og karsykdommer, noe som nok vil kunne øke levealderen adskillig mer enn det SSB antar i sine fremskrivninger. Dessuten kan rene genetiske manipuleringer av aldringsgenet slå inn som en faktor som ikke bare øker levealderen, men som også er med på å gi folk en annen aldringstakt. Ikke minst vil alderen for når en kvinne kan føde stige. Påstanden min er da at dette muliggjør en overgang fra en ”gjør meg frisk”-holdning til en ”sørg for at jeg forblir sunn”-devise som typisk for helse- og omsorgssektoren generelt. I det minste er det legitimt å tenke dette i som gjennomgående i ett eller flere scenarier om framtida i et perpektiv på 20-30 år. I et slikt scenario kan vi tenke oss arbeidstakere med en ”personlig genprofil” der alle data om vedkommendes disposisjoner for sykdommer og andre genetisk/arvelig bestemte begrensninger og muligheter står dokumentert. Kunsten blir å være i stand til å forestille seg dilemmaer og utfordringer dette vil gi for samfunns- og arbeidslivsorganisasjoner i framtida, samt hvilken rolle ”det offentlige” må innta.

Avslutningsvis vil jeg gi en liten smakebit fra ett av scenariene vår som kan illustrere noe av denne problematikken:

RADIKAL HELSEFOREBYGGING

Inger Larsen åpner dørene til legekontoret. Hun er tilbake på den årlige sjekken. Hun føler seg vel, hun er raskt, frisk, huden er stram, alt er perfekt. Inger er 82 år, og om ikke i sin beste alder, så i en meget komfortabel alder. Hun har tatt initativ til å få gjennomført den årlige kroppsoppdateringen. (tidligere sa man helsesjekk, men dette ble liksom feil ettersom hun visste at hun var frisk).

Vi skriver 2030, og gjennomsnittsborgeren lever lenge. Mye lengere enn Statistisk sentralbyrå forutså i sine fremskrivninger fra århundreskiftet. Byrået antok i sine mest optimistiske anslag at kvinners gjennomsnittsalder ville øke til om lag 88 år i 2050, fra omtrent 81 år i år 2000, men allerede i 2025 passerte den 90 år, og det skjedde på grunn av de mange kvantesprangene i medisinsk teknologi. Også menns levealder økte mer enn forventet, og var passert 80 år i fjor.

Inger Larsen går ikke til legen for å leges. Hun går for å bevares. Den årlige sjekken innebærer at alle organers funksjoner sjekkes, at alle kroppsfunksjoner måles, at genkartets risikofelter legges ekstra under lupen. I fjor bestemte hun i samråd med legen at den ene nyren burde skiftes ut, siden genterapi alene ikke ville ha stor sjanse for å lykkes med å bedre funksjonaliteten tilbake til et akseptabelt nivå. Nyretransplantasjonen var vellykket og sykehusoppholdet var kort.

De fleste organer i menneskekroppen kan dyrkes frem genmodifiserte dyr. Griser, sjimpanser og en del andre arter er de vanligste. Det har vært visse problemer med virusoverføringer fra disse dyrene, virus som ikke er skadelige for dyrene, men som i visse tilfeller dreper når de havner i menneskekropper. Imidlertid er disse virusproblemene for tiden under kontroll og alle organer som i dag brukes i norsk helsevesen ansees som virusfrie.

Nesten alle kreftformer, en rekke hjerte- og karsykdommer er i dag mulig å kurere gjennom genetisk terapi.

Inger har en hyggelig stund inne his legen. Alle prøver viser at hun er så frisk og rask som hun selv føler seg. Legen spør også om hun ønsker å gjøre noe mer enn de vanlige tingene for å beholde helsen, med andre ord om hun vil ta genetisk terapi mot aldringen i seg selv. Inger synes ikke tilbudet er spesielt interessant, og det av to grunner. Skal dette ha noen spesiell effekt bør man begynne tidligere, hun har faktisk blitt eldre i over 80 år allerede! Og for det andre: Hun drømmer ikke om evig liv. Bare et smertefritt og godt liv. Og aldringsgenet har man ikke kunnet manipulere før i år, teknologien har vært der en stund, men den etiske og politiske diskusjonen har vart noen år, og først nå etter folkeavstemningen om den nye bioteknologiloven er det blitt flertall i befolkningen.