Døgnåpen forvaltning – og selvbetjeningens logikk

Hva må skje i og med en forvaltning som skal bli døgnåpen? Den døgnåpne forvaltningen er selvbetjent. I prinsippet kunne den døgnåpne forvaltningen satse på serviceorienterte offentlige ansatte på 3-skiftsordning. I praksis må den være selvbetjent. Årsaken er at den døgnåpne forvaltningen er et politisk Kinder-egg, den skal fremme tre ting på en gang: Brukerfokus, effektivitet og nye tjenester.

Ingunn R. Sørlie

IT er både et virkemiddel og en drivkraft. Den selvbetjente forvaltningen er klikkbar og åpningstidene er virtuelle. Forvaltningen er i en monopolsituasjon. Den blir ikke på samme måte som tilbyderne i et marked presset til å tilby lengre “virkelige” åpningstider. Forøvrig er likhetene mellom offentlig og privat sektor som tjenestetilbyder mange.

Selvbetjening endrer forvaltningens indre liv

Den som husker overgangen fra kjøpmannsdisken til handlevognen vet at det var mer enn skiltet utenfor butikken som ble endret i overgangen: Butikken ble ombygd, de ansatte ble færre og fikk nye oppgaver – og kundene endret adferd og forventninger. Et sentralt kjennetegn ved selvbetjening er at store deler av ”det indre liv” gjøres gjennomsiktig og tilgjengelig. Veggen til ”bakrommet” rives og lageret settes inn i butikken. Liknende endringer må skje i forvaltningen.

Et brukerrettet tilbygg

Mange kommuner og etater har allerede nådd første fase i prosessen mot en døgnåpen forvaltning. Mange kommuner og etater har etablert egne nettsteder, ofte kombinert med en elektronisk postkasse der spørsmål blir mottatt og besvart.brukerservice. Det er etablert et elektronisk informasjonsvindu og en ny kommunikasjonskanal mellom bruker og forvaltning. Publikum kan se inn i og kommunisere med forvaltningen til alle døgnets tider. Fordi ”varene” er informasjon, og kan representeres i bits, kan brukerne laste ned kopier fra utstillingsvinduer i en eller flere etater. Man kan også søke etter informasjon og legge igjen beskjeder i postkassa – utenfor åpningstida. Men for å få respons, må man normalt vente til butikken åpner igjen.

Man kan spørre seg om den tre-doble målsettingen for døgnåpen forvaltning blir innfridd med dette. Et element av service, nye tjenester og effektivitet – for brukeren –er tilstede – men gevinsten for forvaltningen er tvilsom. Å etablere en hjemmeside, rutiner for epost osv, krever innsats. Vedlikeholdskostnadene er også betydelige; utstillingsvinduene må avspeile det som skjer inne i forvaltningen. I det virkelige liv er det sjelden at varene i utstillingsvinduet viser eldre modeller enn som ligger i hyllene inne i butikken, men på web er dette regelen mer enn unntaket. Det er også en erfaring at gode informasjonstilbud øker etterspørsel. Vinningen kan gå opp i spinningen: det forvaltningen sparer i porto eller i tid på telefonhenvendelser, kan lett bli spist opp av en økt spørre- og kontakttrang.

Konklusjonen er at elektroniske tilbygg er som andre tilbygg: komforten øker og kostnadene øker både i etablerings- og vedlikeholdsfasen.

En brukerrettet ombygging

Elektronisk selvbetjening er også lik annen selvbetjening; den blir ikke effektiv for tilbyder før brukeren slippes inn i butikken – og kan gjøre større deler av jobben selv. Det må altså defineres et rom, som før var en del av forvaltningens indre gemakker, der brukerne kan ferdes.

I dette perspektivet blir utfordringen for døgnåpen forvaltning at brukeren ikke kan slippes inn i forvaltningen slik den nå er organisert, fordi:

Brukerne ville gå seg vill på forvaltningens informasjon og datalager. Lageret er merket og organisert for å tjene ”det indre liv” – ikke brukerbehov.
Av frykt for rot og svinn vil ikke etatene slippe brukerne inn på lageret sitt.

Varene kunne komme på avveier. Kontrollrutiner og sikkerhetstiltak mangler. Den tradisjonelle varehandelen regner med svinn og tåler litt av det.

Virksomheter som behandler informasjon om personer tåler det ikke. Å bevare tilliten til at opplysninger ikke kommer i gale hender er forretningskritisk.

Hva gjelder mulige service- og kost-nytte-vurderinger av ombygging til selvbetjening må huske at ombygginger er minst like krevende som et tilbygg. Det er imidlertid ombygginger, f eks til elektronisk saksbehandling, som gir de store effektivitetsmuligheter for forvaltningen, både fordi produksjonssystemene blir effektivisert og fordi selvbetjening altså gjør det mulig å overlate deler av rutinearbeidet til brukerne. Det forhindrer ikke at brukerne samtidig kan oppleve selvbetjening som en serviceforbedring, på grunn at økt tilgjengelighet og oversikt, ref suksessen med banktjenester over internett.

Behovet for strategiske valg

De strategiske utfordringene for å nå målet om en døgnåpen forvaltning er underkommunisert i den programatiske fornyelseslitteratur som nå foreligger. Bildebruken i form av veier, skritt og trapper gir riktig nok en tiltrengt støtte for tanken. Svakheten er at de skisserer prosessen som lineær og tilnærmet lik for alle. Siden den døgnåpne forvaltningen er IT-basert er det primære strategiske spørsmålet for offentlige etater: Hva må skje med de ulike informasjons- og produksjonssystemer for å bli døgnåpen? Døgnåpen forvaltning uttrykker brukerperspektivet i en strategi for e-forvaltning – målet forutsetter fornyelse av hver enkelt etats virksomhetsstrategi.

Fornyelse av offentlig sektor – politisk retorikk eller tvingende nødvendighet?

Hvordan vil framtida se ut for dagens mest markante politiske prosjekt – fornyelsen av offentlig sektor? Backcasting for fornyelse. Artikkelen er basert på et foredrag holdt for foreningen for organisasjonssosiologer 10. mai 2001.

Av Erik F. Øverland

Backcasting for fornyelse

Om jeg får lov vil jeg gjerne referere fra ei bok som var med på å sette arbeidet med fornyelse og modernisering av offentlig sektor i et nytt interessant historisk perspektiv. Boka heter ”Fra dilettantisk flikking til innovativ omkalfatring. Perspektiv på endringsarbeid i offentlig sektor 1990 – 2015”. Boka ble publisert første gang våren 2029. Forlaget Future, og forfatteren, den kjente samfunnsviteren Agnes Agora Rahid, la stor prestisje i en grundig historisk gjennomgang, samtidig som de la vekt på å få fram sine klare oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Ikke minst pga dette fikk boka stor oppmerksomhet i mediene og blant fagfolk. Agora Rahid skriver (pp 34):

”Den kanskje største feilslutningen sentrale samfunnsaktører gjorde i 1990-årene og rett etter årtusenskiftet var å diskutere offentlig sektors framtid etter et sett dimensjoner som i dag må sies å være helt avlegs. Den gangen snakket man fremdeles om enten privat eller offentlig eierskap, enten privat eller offentlig velferdstjenesteproduksjon, enten nasjonale eller globale løsninger, enten stat eller marked – for å neven noen. Tanken var ennå umoden for gode kreative eierskap mellom offentlige og private virksomheter, for eksempel i oljesektoren som var så dominerende i Norge fram mot 2012, eller i helsesektoren. Den gangen var denne sektoren organisert helt annerledes. Bare se på de store private multinasjonale HealthCare konsernene som vi er blitt så glade i i dag. Selv Jens Stoltenbergs første Regjering, regjeringen som til de grader lanserte fornyelse og modernisering av offentlig sektor som sitt store satsingsområde, var svært tilbakeholden med – eller kanskje til og med ute av stand til – å tenke velferds- og serviceproduksjon på måter som er helt vanlig i dag. Se bare på Osloregionen. I dag drives all medisinsk individuell pleie (man sluttet å benytte begrepet ”lege” og ”legebesøk” noen år tilbake) av tre selskaper; Zürich HealthCare, MedicalInnovation inc. og United People. Det ekstraordinære ved United People er at Europa og USA har over 50 % av aksjene. De andre er eid av et utall småaksjonærer og fond, og er således overveiende privat. Brukerinteresser er imidlertid vanligvis organsiert i selskaper med stort offentlig eierskap. Telemark AS for eksempel er et i dag et typisk eksempel på dette da alle telemarkingene i kraft av sine eierandeler i regionen sin er garantert medisinsk oppfølging på bakgrunn av de interessene Telemark AS er i stand til å kanalisere inn mot Leverandørselskapet MedicalInnovation inc. Alle mennesker opplever imidlertid at deres behov for medisinsk behandling og helsetjenester er ivaretatt av en offentlig sektor som bryr seg, ikke bare om enkelte av oss, men oss alle. Noe av bakgrunne for dette ligge lang tid tilbake, minst 30 år.

Stoltenbergs første regjering, og da særlig i kraft av Fornyelsesminister Jørgen Kosmo, talte varmt om omstilling av offentlige virksomheter, desentralisering av ansvar, forenkling av regelverk og rapportering og tilhørende ”frigjøring” av kommunene, politikeres mot til å avgi makt, nedleggelse av fylkeskommunen, incentiver til å fremme sterkere lokalpolitisk engasjement, brukerorientering, døgnåpen forvaltning, forflytning av personer fra administrasjon til tjenesteyting som overordnede prinsipper arbeidet med å endre offentlig sektor, og, ikke minst, mer bruk av sunn fornuft! I ettertid har det vist seg at denne uspesifiserte oppfordring til å ta sunn fornuft i bruk, ble det som til sist fikk offentlig sektor dit vi er i dag. Men, det var ikke uten kamp. Mens Regjeringens politikere talte sine saker reagerte omverdenen på ulike måter. Store deler av Fagbevegelsen og såkalte ”venstreorienterte” politiske grupperinger reagerte grunnleggende skeptisk fordi de satt med et tankeskjema i hodet som vi ler litt av i dag, men som var et fremtredende trekk ved den politiske diskurs rundt århundreskiftet. Det var nettopp disse som oppfattet budskapet fra den daværende regjering som retorikk, og da i negativ forstand. Man opplevde budskapet som et forsøk på pakke inn tvilsomme motiver og intensjoner. Uttrykk som ”snikinnføring av nyliberalismen”, ”rasering av velferdsstaten”, ”knefall for høyrekreftene” og mye annet ble kjørt fram i en ilter og engasjert offentlig meningsutveksling. Et eksempel på dette var påtroppende leder i Norges største fagforening som den gang het LO, Gerd-Liv Vallas, utsagn på LO-kongressen i 2001 om at Næringslivet trenger en stor og effektiv offentlig sektor. Som om ikke næringslivsaktører hadde vært fullstendig klar over dette i årtier allerede. Bortsett fra enkelte konservative og liberale politikere da vel og merke. Uttalelsen ble symptomatisk møtt med trampeklapp og kan her fungere som en god illustrasjon på de merkelige posisjonene i den gangens sosiopolitiske landskap. Innen fagbevegelsen hadde det til og med dannet seg en egen utbrytergruppe som kalte seg ”Forsvar Velferdsstaten”. Dennes politiske budskap gikk i korthet ut på at alt var jævli bra før, slik at vi må møte framtidas utfordringer med gårsdagens løsninger. I bunn ble ”modernisering og effektivisering” likestilt med privatisering og konkurranseutsetting, og total ansvarsfraskrivelse fra det offentliges side. I dag vet vi selvfølgelig noe annet, men historisk er det viktig å få fram hvordan denne situasjonen egentlig var, for ikke minst å unngå å gjøre slike feil i framtida. Å kalle den gangens politiske kamper for meningsutveksling er også å gå vel langt. Flere i dag kaller dette for ren meningsterrorisme og ideologisk motretorikk. Derfor må vår klare dom i dag bli: den gangens initiativ til fornyelse av offentlig sektor var det første, men viktige spadetaket til det samfunnet vi lever i i dag. Disse endringsvegrende gammel-68’etterne var det sosiologen Konrad Jensen kaller millenniumskonservatismen i sin glimrende bok ”68-generasjonen. Fra endringsagenter til endringsvegrere. Framveksten av en ny sosiopolitisk konservatisme” fra 2016. Dette er min foreldregenerasjon (jeg er født i 1980), og jeg kjenner det bare så altfor godt. Uten vår generasjons og enkelte av datidas ansvarlige politikeres oppgjør mot denne ideologiske innsnevringen av realorientert meningsutfoldelse – hvordan i helvete skulle da helsevesenet ellers ha kunnet forholde seg til den bio-genetiske revolusjonen og framveksten av de individuelle kravene til rask, riktig og billig behandling, hvordan skulle vi da ha kunnet sikre demokratiets evne til revitalisering i kjølvannet av globaliseringen, hvordan i all verden skulle vi da ha hatt muligheter til å posisjonere våre interesser inn i det europeiske politiske systemet – for bare å nevne noe? Jeg bare spør! Dette viste seg å være noe helt annet enn tom retorikk. Det var en svært viktig og nødvendig initiativ for å endre en offentlig sektor som fremdeles befant seg i industrialderens epoke, mens resten av oss transcenderte postindustrialismen og beveget oss inn i universalismens tidsalder.”

I og med at jeg har drevet med framtidsforskning de siste 2-3 årene kunne jeg ikke dy meg for å lage et framtidsblikk på dagens mest markante politiske prosjekt: fornyelse av offentlig sektor. Jeg lar framtidsblikket bli stående slik. Vi vil ta dette i bruk etter hvert. I andre sammenhenger og med nye innfallsvinkler…

Eiendomsregisterering – en forutsetning for verdiskapning og internasjonalisering

Retten til å eie, bruke og disponere arealer, bygninger og andre arealtilknytta ressurser fungerer ikke av seg selv, den krever teknisk og juridisk infrastruktur. Eiendomsregistrene er fundamentale elementer i denne infrastrukturen.

Einar Hegstad/ Hans Sevatdal

1. EIENDOMSREGISTRERING

1.1. Forutsetning for verdiskaping og internasjonalisering

Omfanget av økonomiske transaksjoner på tvers av landegrenser er økende og er antatt å øke i framtiden. En stor del av disse transaksjonene er knyttet til fast eiendom, primært i byer og urbaniserte områder, vesentlig av tre årsaker:

1) Sikkerheten for bevegelig kapital er knyttet til pant i fast eiendom, og siden storparten av landenes offisielle realkapital ligger i byene blir sikkerhet i byområder særdeles viktig.

2) Videre skjer det en internasjonalisering av eiendomsutviklingen ganske enkelt ved at firmaene i denne bransjen fusjonerer med firmaer i andre land og på den måten internasjonaliserer sin virksomhet, eller ved at de opererer som byutviklere internasjonalt, alene eller i samarbeid med andre.

3) Dessuten skjer det en økning i internasjonale eiendomstransaksjoner ved at innbyggerne i ett land ønsker å skaffe seg eiendom i andre land.

I vår del av verden er denne typen transaksjoner knyttet til fast eiendom et vesentlig grunnlag for verdiskapingen i samfunnet. Forutsetningen for verdiskapingen er at eksisterende eiendommer eller nyskapte enheter kan identifiseres og registreres gjennom autoriserte registre som er offentlige tilgjengelige. Uten at disse betingelsene foreligger vil heller ikke verdiskapingen, nasjonalt som internasjonalt, kunne foregå rasjonelt i de legale og åpne delene av økonomien.

Av denne og andre grunner spiller eiendomsregistrene en særdeles viktig, men likevel lite kjent rolle i den økonomiske utviklingen, og vil med all sannsynlighet bli enda viktigere i framtida.

Eiendomsregistrering har lange historiske tradisjoner, de eldste norske noenlunde komplette registrene ble for eksempel til på 1600-tallet, men i ethvert noenlunde velordnet samfunn var det nødvendig å definere og identifisere eiendomsenhetene, rettighetene og rettighetshaverne, og å samle og formidle informasjon om disse forholdene. Det offentlige hadde behov for informasjon om eiendommer og eierforhold for å fordele skatter, mens det i den private sektor var sikkerhet for rettigheter og omsetning som skapte behovet for informasjon. Samfunnsutviklingen de siste årene, med økende kompleksitet i arealutnytting og transaksjoner i fast eiendom, har økt og endret behovene for informasjon om eiendommene og om rettighetene til dem.

I et moderne samfunn går imidlertid eiendomsregistreringen langt ut over det å etablere en slags offentlig inventarliste over eiendommenene og eierne i samfunnet, samt prosedyreregler for hvordan formelle eiendommsenheter skal dannes, selv om dette er viktig nok. Endomsregistreringen spiller en dyptgripende og fundamental rolle i økonomien, men denne rollen er faktisk ganske vanskelig å beskrive og sette ord på så lenge vi er innenfor vårt eget eiendomsrettslige system, vi tar det mer eller mindre for gitt. Det er først når vi plasserer oss utenfor, i samfunn som ikke har slike fungerende systemer, at vi ser funksjonene noenlunde klart. Dypest sett dreier eindomsregistreringen seg om å få institusjonen ”eiendomsrett” til å fungere som en praktisk realitet, innfor det politiske og økonomiske system som vedkommende samfunn har. I en moderne markedsorientert system betyr dette bl.a. at det må finnes mekanismer som på en trygg, rask og forutsigbar måte kan transformere ”ting”, i betydningen fysiske objekter, til ” kapital” i en abstrakt og økonomisk forstand, og det er dette eiendomsregistreringen (også) dreier seg om. Uten slike mekanismer forblir eiendommene bare objekter, dvs. ting for direkte bruk; hus forblir bolig, lager eller verksted, jord blir aldri annet enn areal for matproduksjon osv. Moderne markedsøkonomi blir først mulig når tingene også blir til kapital som kan danne input i økonomiske vektsprosesser. Ting kan transformeres til kapital uten et formelt registreringssystem, men stort sett bare lokalt og til meget høye transaksjonskostnader.

1.2. Mer om funksjoner

Eiendomsregistre fyller i dag gjerne flere funksjoner, vi kan her nevne at det skal være eller legge til rette for:

Arbeidsunderlag for selskapsdannig: Selskapsdannelser er ofte bygd opp omkring rettigheter til fast eiendom. Endringer i selskapsstrukturen, enten det skjer ved nyetablering, oppbygging eller omstrukturering, er avhengig av informasjon om rettighetene.
Færre tvister og mindre arbeid for rettsvesenet: Det oppstår ofte konflikter om eiendomsgrenser og rettigheter. Mange av disse sakene må bringes inn for domstolene. Samfunnet har derfor mye å tjene på å få i stand gode registre hva angår grenser og rettigheter, for derved å fjerne kilder til konflikt, kostnader og ulemper.
Lettere og mer kostnadseffektive transaksjoner: Uten pålitelig informasjon om rettighetstilstanden vil transaksjoner (kjøp, pantsettelser osv.) i eiendom ofte bli både kostbare, tidkrevende og usikre. Det er normalt nødvendig å fastslå om den som anser seg som eier eller bruksrettshaver, faktisk har en legal rett til å gjøre avtaler om eiendommen. Dette er enkelte ganger en komplisert prosess, og i land som mangler gode registre er det vanlig å bruke eksperter for å finne ut av rettighetsforholdene. Kostnadene med dette kan bli betydelige. Med gode registre vil dette unngås, samtidig som det blir mulig å bruke enklere overføringsrutiner for eiendomsrett til fast eiendom.
Sikkerhet for investeringer: Gode registre gir sikkerhet og beskyttelse for de som har rettigheter i fast eiendom. At rettigheter i fast eiendom blir registrert på en systematisk måte, kan i sin tur være med på å stimulere til investeringer av arbeid og kapital i fast eiendom og følgelig påvirke den økonomiske veksten. Dette er en svært viktig faktor for å utvikle og opprettholde en effektiv moderne økonomi, noe vi som vi stadig får demonstrert. For tiden kan ser vi dette meget tydelig i tidligere kommunistland i Øst-Europa og i de fleste utviklingsland som strever med å utvikle en markedsøkonomi.
Bedre finansieringsmuligheter: Uten likvider er det ikke mulig å foreta omfattende investeringer. Lån mot pant i fast eiendom er den mest vanlige og betydningsfulle måte å fremskaffe likvide midler på. For å få finansiert investeringer er det derfor viktig å ha gode registre. Dette gir kreditorene bedre grunnlag til å bedømme aktuelle eiendommer som sikkerhet for lån.
Bedre byplanlegging og urban ressursforvaltning: I byplanleggingen fokuseres det nasjonalt som internasjonalt stadig oftere på transformasjon og oppgradering av eksisterende byområder. For å revitalisere disse områdene og samtidig sikre innbyggerne grunnleggende rettigheter knyttet til bolig og økonomisk virksomhet, er det nødvendig med kvantifisering av eksisterende og nye rettigheter.
Bedre forvaltning av naturressureser: I ressursforvaltningen fokuseres det på arealene som en nøkkelressurs for produksjon av matvarer, for en bærekraftig forvaltning av skog og utmark, for bevaring av biologisk mangfold, sikring av tilgang til friområder og friluftsliv, bevaring av kulturlandskapet, mv. Samtidig er mange av de viktigste arealene utsatt for et sterkt press med henblikk på utbygging. Et resultat av dette er at konfliktene mellom utbygging og vern øker i omfang og antall, slik at man blir mer avhengig av å kunne forvalte arealene på grunnlag av pålitelig og oppdatert informasjon om rettigheter, bruk og tilstand.
Gjennomføring av politikk, planer og prosjekter: Store og små utbyggingsprosjekter krever eiendomsinformasjon. Det samme gjør generelle utviklingsplaner av typen jordpolitikk og jordreformer. I slike tilfeller er også kart over eiendommene nødvendig. Erfaringer tilsier at selv om det er vedtatt slike planer, er det vanskelig å håndheve dem med mindre presis informasjon om eiendomsforholdene er tilgjengelig.
Bedre styring og kontroll: For å kunne videreutvikle arealpolitikken er det nødvendig å ha kunnskap om arealbruksutviklingen, og å vite i hvilken grad nasjonale mål og retningslinjer følges opp i praksis. Det er også behov for aggregert kunnskap om de arealinngrep som har foregått, for eksempel i strandsonen, byer og tettsteder, sammenhengende naturområder, områder som har stor verdi ut fra landskapsbildet, områder som ikke bør røres av hensyn til det biologiske mangfold, områder som har stor verdi for matproduksjon.
Bedre og mer effektiv skattlegging: Eiendomsdata er et viktig grunnlag for skattlegging av eiendommer. Tilstrekkelig og lett tilgjengelig informasjon medfører en rekke fordeler. For det første øker det de offentlige inntektene, gjennom at skattedekningen blir fullstendig. Erfaringer fra en rekke land tilsier at dersom en ikke opererer med et fullstendig system, kan tapene på grunn av dette bli betydelige. For det andre fører tilstrekkelig informasjon til et mer rettferdig skattesystem, samt at det gir borgerne innsyn og mulighet til kontroll. Uten gode data om grenser og flateinnhold, blir det vanskelig å bestemme rettferdige skatter. Skattleggingen blir i så fall mere skjønnsmessig, og faren for forskjellsbehandling øker. For det tredje blir skattleggingssystemet mer effektivt. Informasjon om eiendommer og deres respektive rettighetshavere letter skatteinnkrevingen.
Formell eiendomsdanning: Eiendomsregistreringssystemet spiller også en meget viktig rolle i den formelle eiendomsdannelsen. Nye eiendommer kan dannes på ulike måter; det mest vanlige er å tenke ”fysisk” i form av oppdeling eller sammenføying av eksisterende eiendommer, eller såkalt seksjonering av boligblokker og rekkehus og etablering av festetomter. Eiendomsdanningen har imidlertid også juridiske og funksjonelle sider; eiendommene skal funksjonere ut fra det som er hensikten med eiendomsdannelsen, og det etableres ofte både rettigheter for, og plikter på de enhetene som dannes. Det kan for eksempel være vei- eller andre adkomstrettigheter, heftelser i form av pant osv. Eiendomsregistersystemet fungerer som et slags”fødselsted”, eller dannelsesarena for eiendommer. For at en eiendomsenhet skal eksistere formelt sett, eller legalt om en vil, så må den være dannet på den måten og i de former som systemet legger opp til.
Offentlig innsyn og demokratisk kontroll. Eiendomsregisteret gir mulighet for alminnelig innsyn i hvem som innehar og kontrollerer nasjonalformuen som arealressurser og fast eiendom representerer; hvordan disse godene er fordelt mellom borgerne i samfunnet. Et effektivt eiendomsregister er en forutsetning og en mulighet for offentlig og demokratisk kontroll med både fordeling og bruk av disse godene.

1.3. Det norske Eiendomsregisteret

1.2.1. Kort om hovedbestanddelene

Det norske Eiendomsregisteret kan karakteriseres som kjernen i det mer omfattende norske Eiendomsinformasjonssystemet. Med dette menes at ikke all registrert informasjon om eiendommene finnes i Eiendomsregisteret, men at deler av den informasjon som finnes i Eiendomsregisteret er en forutsetning for å kunne danne et mer omfattende og samlet Eiendomsinformasjonssystem.

Det norske Eiendomsregisteret består av to hovedbestanddeler; et register over rettigheter og et register over eiendomsenheter. Registeret over eiendomsenheter kan igjen deles inn i en tekstlig del og et Eiendomskart. Det er Grunnboken som er rettighetsregisteret i det norske systemet, mens GAB-registeret (Grunneiendom-, Adresse- og Bygningsregisteret) utgjør den tekstlige delen av registeret over eiendomsenheter. Det er Rettsvesenets IT- og fagtjeneste (http://www.rift.no/) som har ansvar for drift, systemforvaltning og systemutvikling av Grunnboken, mens Statens kartverk (http://www.statkart.no/) har ansvaret for GAB. Noe fullstendig og enhetlig Eiendomskartverk har vi ikke per dags dato. Grunnboken og GAB er to separate elektroniske registre, men siden 1995 har brukerne kunnet få informasjon fra begge registrene i en felles dataløsning kalt ”Eiendomsregisteret” (EDR), hvor Norsk Eiendomsinformasjon as (http://www.eiendomsinfo.no/) har ansvar for drift, utvikling og distribusjon.

Et eksempel på eiendomskart er vist på nedenfor. Det består egentlig av fire såkalte ”folier”, med ett tema for hver folie; 1) terreng, 2)veier, 3) tomter og 4) bygninger. Nedenfor er henholdsvis 1) og 2), 3) og 4) koplet sammen til to separate kart. Slike og en mengde andre opplysninger kan koples sammen etter de behovene den enkelte brukeren måtte ha. I det hele tatt er en rivende utvikling for å lage sammenkopla kart- og registerdata til skreddersydde produkter, eller grunnlagsdata og programmer som setter den enkelte bruker i stand til å lage sine egne løsninger.

(Kart kommer)

Når det gjelder registeret over eiendomsenheter har det nylig kommet forslag til en omfattende revisjon (http://www/….). Etter dette forslaget blir Matrikkelen navnet på et nytt register over eiendomsenheter, der Matrikkelboka kommer til å erstatte dagens GAB-register mens Matrikkelkartet blir navnet på det framtidige Eiendomskartet. I motsetning til dagens system legges det opp til at Eiendomskartet skal være fullt integrert med den tekstlige delen, på den måten at det skal være mulig å ”peke” på Matrikkelkartet og få fram de opplysningene i Matrikkelboka som hører til dette arealet og vice versa.

1.3.2. Nærmere om den tekstlige delen av registeret over eiendomsenheter

I delingsloven, som er den loven som regulerer GAB-registeret, heter det at GAB skal inneholde data ”som er viktig for offentlig planlegging og administrasjon”. En oversikt over hvilke data som finnes i GAB finner du på følgende Internettadresse: http://www.statkart.no/produkte/digitale/land/gab/index.html. For den kommende Matrikkelboka er det forslag om å legge inn noen nye dataelementer i tillegg til innholdet i dagens GAB, men hovedfilosofien for datainnholdet er noenlunde den samme. Matrikkelboka skal ifølge forslag til lov om eiendomsregistrering (som er ment å avløse dagens delingslov) inneholde informasjon om den enkelte enhet ”som er nødvendig for offentlig og privat forvaltning, planlegging, utbygging og bruk av fast eiendom”. Det er selvsagt viktig at offentlige og private aktører på en rasjonell måte kan basere seg på registeropplysningene. Når det gjelder datainnholdet i dagens GAB er det betydelige svakheter mhp. kvaliteten, både ved at dataene har for dårlig kvalitet samt at det ikke er gitt tilstrekkelige opplysninger om dette. En av hovedutfordringene for den framtidige Matrikkelboka er derfor å heve kvaliteten på dataene samt å gi opplysninger om hvilken kvalitet dataene har. Selv om denne delen av Eiendomsregisteret inneholder informasjon om den enkelte eiendomsenhet, er den primære funksjonen likevel å definere alle eiendomsenhetene her til lands, ved å angi offisielle betegnelser (gårds- og bruksnummer). Ved at dagens GAB/den framtidige Matrikkelboka er tillagt denne funksjonen, kan denne delen av Eiendomsregisteret betegnes som selve grunnpilaren i det norske Eiendomsinformasjonssystemet, ved at det definerer de enhetene som er informasjonsbærere i dette informasjonssystemet. Det er som nevnt bare en del av den registrerte informasjonen om eiendomsenhetene som finnes i GAB/Matrikkelboka. Skal det samlede norske Eiendomsinformasjonssystemet virke er det helt avgjørende at alle de registre som skal spille sammen bruker de samme betegnelsene om de samme enhetene. Og det er et viktig prinsipp at ulike registre kan spille sammen, slik at én opplysning registreres én gang ett sted. Det er rasjonelt at opplysninger hentes direkte fra primærkilden og her vil matrikkelen med sine kryssreferanser spille en sentral rolle. Det har derfor hele tiden vært forutsetningen (men ikke lovfestet) i det norske systemet at alle offentlige registre som inneholder informasjon om de enhetene som er definert i GAB, skal benytte dette registerets betegnelser. For å understreke viktigheten av dette er det nedfelt i lovs form i forslag til lov om eiendomsregistrering. Det kan selvsagt stilles spørsmål ved om det ikke ville vært hensiktsmessig å registrere all informasjon om eiendommer i ett register. Dette blir imidlertid ikke ansett for å være særlig rasjonelt, blant annet fordi registrene også hver for seg har en selvstendig funksjon. Dette krever på den annen side at det lages gode løsninger for utveksling og sammenstilling av eiendomsinformasjon.

1.3.3. Nærmere om Eiendomskartet

Et kart er et presentasjonsmedium for geografisk informasjon. Eiendomskart er et kart som inneholder informasjon om eiendommer. Normalt konstrueres og presenteres eiendomsinformasjon på kart i relativt store målestokker, f.eks. i intervallet mellom 1:5000 og 1:500. Det viktigste i eiendomskartet er eiendoms- og rettighetsgrenser, og dermed også beliggenhet, areal og form for eiendomsenhetene, men slike kart kan også inneholde mye annen informasjon, alt etter formålet. I sin aller enkleste form inneholder et eiendomskart bare eiendomsgrenser, grensemerker, identifikasjon av eiendommene ved nummer og nødvendige landmålermessige referansepunkter. Eiendomskartet gir ikke direkte informasjon om hvem som er eier av eller har rettigheter knyttet til de ulike eiendomsenhetene.

Et kart er bygd opp av karttegn og må alltid tolkes. Tolkningen må ta utgangspunkt i tegnforklaringen, som gjerne følger kartet eller gir seg selv rimelig klart, men minst like viktig for en bruker er formålet med kartet og tidspunktet da det ble laget. Et kart er alltid en forenkling i forhold til virkeligheten, det er laget av noen for ett eller flere formål og først når en kjenner formålet kan en danne seg en oppfatning av hva som er tatt med – og minst like viktig – hva som ikke er tatt med. Teknologi og målemetoder som ligger til grunn for konstruksjonen og presentasjonen av kartet endres over tid, og innsikt i disse forhold kan være viktig for tolkningen. ”Tidspunktet” kan være ett og det samme for all informasjonen i kartet, eller ulike elementer kan referer seg til ulike tidspunkter. En meget vanlig norsk type eiendomskart, de såkalte jordskifte- eller utskiftingskart er bare laget for formålet ”jordskifte”. De tar bare med informasjon som er nødvendig for formålet jordskifte, og viser eiendomsforhold for to tidspunkter; umiddelbart før og umiddelbart etter jordskiftet.

Et eiendomskart kan være et enkeltstående engangsprodukt for et avgrenset område, eller det kan inngå i en ensartet ”serie”, et såkalt kartverk. I og for seg kan et kartverk bare referere seg til et tidspunkt, men vanligvis vil det ajourføres. Vedlikeholdet eller ajourføringen av et kartverk kan være periodisk, det kan være etter behov, mer tilfeldig ettersom økonomi og omstendigheter tillater det eller kontinuerlig. Et eiendomskartverk kan i prinsippet vedlikeholdes på alle disse måtene, men vanligvis vil en si at et eiendomskartverk må ha innebygget mekanismer for systematisk ajourføring i takt med de faktiske eiendomsmessige endringene.

Dagens eiendomskartverk i Norge, i betydningen et ensartet kartverk med eiendomsinformasjon, går tilbake på 1960-tallet, og kalles ”Det Økonomiske Kartverket”og er i målestokk 1:5000. Det dekker i dag grovt sett alt areal under skoggrensen. Vi har selvsagt hatt eiendomskart lenge før den tid, f.eks. en stor mengde jordskiftekarter fra 1860 og framover, vesentleg i landbruksområder og kommunale eiendomskarter i byer og tettsteder, gjerne i målestokk 1:1000. Dette er senere utviklet til ”Digitalt EiendomsKartverk”, forkortet til ”DEK” (http://www.statkart.no/produkte/digitale/land/dek/index.html). Digitale kart gir mange nye bruksmåter og bruksområder for kartdata, her skal vi peke på at sammenkoplingen av digitale kart og register danner grunnlag for såkalte Geografiske Informasjonssystemer (GIS), og for langt enklere ajourføring enn tidligere.

I dag har vi altså ikke ett fullstendig eiendomskartverk her til lands. Det foreslåtte Matrikkelkartet skal imidlertid være et digitalt eiendomskartverk som baserer seg på dagens DEK, og som på sikt skal vise grensene for alle eiendomsenhetene. Begrunnelsen for innføringen av et slikt eiendomskartverk er at flere typer eiendomsinformasjon best kan formidles gjennom kart; beliggenhet i forhold til naboer, beliggenhet i forhold til arealplaner, grenseforløp og lignende. Dessuten er kart en viktig inngang til annen informasjon. Ved oppslag i Matrikkelkartet skal en kunne få fram hvilke opplysninger som er registrert i Matrikkelboka om eiendomsenheten.

1.3.4. Nærmere om registeret over rettigheter

Det er som nevnt Grunnboken som utgjør vårt register over rettigheter i fast eiendom. Føringen av dette registeret hører under herreds- og byrettene og skjer gjennom tinglysing (regulert av tinglysingsloven). Tinglysing er en offentlig registrering av dokument for å sikre rettsvern for de rettsstiftelser dokumentet inneholder. Tinglysingens primære mål er derfor å skape klarhet og sikkerhet når det gjelder eiendomsrett, bruksrett, panterett og lignende rettigheter vedrørende fast eiendom.

Tinglysing er uten betydning for rettsstiftelsenes gyldighet mellom partene. Det er i forhold til utenforstående tinglysing gir rettsvern. Formålet til Grunnboken er at den som har fått en rettighet tinglyst skal være vernet mot konkurranse fra andre rettighetshavere i samme enhet som ikke tinglyser sine rettigheter, eller eventuelt gjør det senere. Skal denne funksjonen oppfylles er det imidlertid nødvendig at brukerne kan stole på den informasjonen som er registrert. En troverdig grunnbok er derfor en forutsetning for privat og offentlig utnyttelse, regulering og kontroll av fast eiendom. Den norske Grunnboken har for det første såkalt positiv troverdighet, som innebærer at brukerne skal kunne stole på at de registrerte opplysningene er riktige. Dessuten har Grunnboken negativ troverdighet, som innebærer at brukerne skal kunne handle som om det ikke eksisterer rettsforhold utenom de som er registrerte. De store samfunnsinteressene knyttet til Grunnboken kommer også til uttrykk ved at staten har påtatt seg kontrollplikter ved tinglysingen og erstatningsansvar for feil ved selve føringen.

Det norske systemet baserer seg i hovedsak på frivillighet, slik at det er opp til rettighetshaveren å avgjøre hvorvidt han vil tinglyse dokumentet for rettsstiftelsen. Dette betyr at Grunnboken ikke nødvendigvis vil gi et fullstendig bilde over de faktiske rettsforholdene.

I prinsippet skal Grunnboken være et rent rettsvernregister, dvs. at det ikke skal registreres opplysninger utover det som er nødvendig for å ivareta denne funksjonen. Dette i motsetning til GAB som inneholder faktiske (fysiske) opplysninger om eiendommer. Det har imidlertid vært tradisjon for også å registrere opplysninger i Grunnboken som strengt tatt ikke hører hjemme der ut ifra en ren rettsvernfunksjon. Men i de siste årene er det blitt lagt mer og mer vekt på at Grunnboken også i praksis skal være et rent rettsvernregister.

1.4. Avslutning

Eiendomsregistre og eiendomsregistrering spiller en fundamental rolle for bruk og disponering av arealer og arealtilknytta ressurser, og dermed verdiskapingen i ethvert moderne samfunn. Det gjelder juridisk trygghet for besittelse, men også i høyeste grad økonomiske transaksjoner og prosesser så som kjøp, salg, pantsetting og inverstering på den ene siden, og arealplanlegging og langsiktig utvikling og bruk eller ”ikkebruk” av ressurser på den andre. Behov, funksjon og muligheter endrer seg over tid. Tidligere var det særlig utligning av skatt og juridisk sikring av eiendomsretter og bruksrettigheter som sto sentralt. Dette er fremdeles viktig, men økonomiske transaksjoner, forvaltning, planlegging og langsiktig ressursdisponering er i dag kanskje sterkere drivkrefter i utviklingen. Teknologisk er det en rivende utvikling, særlig i skjæringspunktet mellom kart-, data- og informasjonsteknologi.

Skal forske på mobilhodepine

Hver femte mobilbruker forteller om hodeplager når mobilen brukes hyppig mot øret. Nå skal forskere finne ut om det skyldes stråling.
Av Steinar Q. Andersen, Kommunikasjonsdirektør

– Vi vil teste mennesker som både har hodepine og er brukere av mobiltelefon, sier førsteamanuensis Gunnhild Oftedal ved Høgskolen i Sør-Trøndelag til Adresseavisen.

Hun samarbeider med stipendiat Aksel Straume og prosjektleder Anders Johnsson ved NTNUs institutt for fysikk, og med Hodepinesenteret ved St. Olavs Hospital i Trondheim.

Forsøkspersonene vil bli utsatt for gsm-stråling som fra en mobiltelefon. Men de vil ikke vite når strålingen er av eller på.

Nordisk undersøkelse

I en nordisk undersøkelse som omfattet omkring 12.000 personer, rapporterte 22 prosent av de norske deltakerne om ubehag i hodet, trøtthet og konsentrasjonsvanskeligheter i forbindelse med mobilbruken.

Hodepine er spesielt interessant å undersøke, fordi det viste seg at jo mer folk brukte mobilen mot øret, desto større var risikoen for å få symptomene. Og hodeplagene oppsto stort sett på den samme siden av hodet som de holdt mobilen.

Strålingen fra de ulike modellene varierer også, både i forhold til hvor strålene treffer og hvor mye som absorberes i hodet.

– Det vil være nyttig å finne ut om disse forskjellene har betydning, sier Oftedal. Forskerne håper å få med rundt 80 personer i den nye studien. Testingen vil starte i februar i et laboratorium som er innredet i kjelleren i realfagbygget ved NTNU.

Mobilen i senga

Mobilforsker Oftedal kan berolige dem som sover med mobilen påslått i sengen.

– Selv om mobilen er slått på, er strålingen helt minimal så lenge du ikke bruker den. Om du bare lytter, sender den heller ikke så ofte signaler. Du blir mest utsatt for stråling når du selv snakker, sier hun.

(NTB)

Designerbabyer

Får vi en fremtid med in-line, designerbabyer, eller skal naturen få gå sin gang? Fostermedisinen sprenger stadig nye grenser, og det er vårt ansvar å velge hvordan den nye teknologien skal brukes.

*Hanne S. Finstad

Fostermedisin vil alltid kunne virke som et tveegget sverd. For kunnskap som var ment å hjelpe et foster, berører også grunnleggende etiske problemstillinger. Da rutineundersøkelser med ultralyd ble innført i Norge i 1986, ble de etiske konsekvensene med fosteravvik lite diskutert. Men flinkere undersøkere og bedre billedkvalitet fører til at stadig flere misdannelser blir påvist. Teknikken har kommet både den etiske debatten og den faglige kontrollen i forkjøpet. Derfor mener mange at ultralydundersøkelser fører til en sortering av uønskede menneskebarn.

Livreddende lydbølger

Men ultralyd redder også liv ved å gi lege og jordmor informasjon som kan være avgjørende for fosterets fremtidige helse. Ultralyd spiller også en viktig rolle for utviklingen av en ny gren innen fostermedisinen, fosteroperasjoner. Stadig flere fostre overlever en operasjon. Også i Norge gjøres operative inngrep på fostre med hjelp av ultralyd. De siste årene har det vært en kraftig utvikling i operasjoner av fostre i USA. Spesielt operasjon på fostre med ryggmargsbrokk har blitt vanlig selv om mange eksperter på feltet tviler på nytten ved inngrepene. De mener det er bedre å vente til barnet er født. Det finnes derimot mange andre tilstander, som f. eks. godartede svulster, som det er stor grunn til å behandle med operasjon før fødselen. Men fordi slike tilstander er sjeldne, har de ikke det samme økonomiske potensialet som ryggmargsbrokk. Kanskje er den store interessen for fosteroperasjoner i stor grad er økonomisk motivert.

Designer in-line babies

Tilbudet til fremtidens babyer stopper ikke ved operasjoner. Noen småbarn har allerede blitt helbredet ved genterapi. Og kartet over menneskets arvestoff har gitt oss enda bedre muligheter til å finne sammenhengen mellom arveanlegg og sykdom. Utviklingen har fått flere forskere til å seriøst vurdere genterapi på foster som den beste muligheten til å få bukt med alvorlige arvelige sykdommer som f. eks cystisk fibrose. Men teknikken kan også brukes til å ”pynte” på naturen, f. eks. ved å tilføre fosteret gener som øker deres fysiske utholdenhet og mentale kapasitet. Derfor frykter mange at vi i fremtiden kan få en egen menneskerase med ”designer babies”.

Fremtidens gentester vil være mer grundige og effektive enn dagens. Kanskje utført på en chips før inplantering i livmoren. For amerikanske forskere er i full gang med å utvikle en liten chip som kan gi et nybefruktet egg alt det trenger gjennom de første celledelingene og samtidig genteste underet. Metoden vil først bli brukt på husdyr, men det endelige målet er menneskefostre. For forskerne ser for seg at ”in-line” chip fostre og prøverørsbefruktning kan bli mer vanlig enn naturmetoden i fremtiden.

Kilder:

1. New Scientist, 26 mai, s 4-5, 2001 2. Prenatal Ultrasound and Postmortem Findings, Christina Vogt Isaksen, NTNU Trondheim 3. The Sciences, July/August, s 34-38, 1999 4. The Lancet, vol 354, s 1795, 2000 5. Your Bionic Future, Scientific American Presents 6. JAMA, vol 282, s 1819-1825, 1999 7. Science, 28 april, vol 288, s 669-672, 2000 8. New Scientist, 23 Oktober, s 3 og s 4-5, 2000 9. New Scientist, 6 May, s 18-19, 2000 10. Tidsskrift Nor Lægeforening nr 9, s 1072-1073, 2000 11. Aftenposten, kronikk mandag 1 november, 1999 12. Bruk av ultralyd i svangerskapet av Jordmor Bente Simensen, Nasjonalt Senter for Fostermedisin, Trondheim

Empowerment

Det handler om å vite hva du vil og klare å gjennomføre det. Å få makt over eget liv. Uavhengig av nasjonalitet og kjønn, alle trenger vi empowerment.

Hanne S Finstad

1994: Tahirah Iqbal hadde vært ti år i Norge. Hun var 23 år, hadde tre barn, men ingen norske venner og snakket ikke norsk. Hun traff ingen andre mennesker enn sin pakistanske storfamile.

2000: Tahirah holder foredrag på engelsk for 1600 mennesker på en verdenskongress om familieterapi. Hun får stor applaus. Noen måneder senere får 200 norske sykepleiere gleden av å høre henne, nå på nærmest flytende norsk. Tahirah har mye på hjertet og deler gjerne sine erfaringene med andre. Ved Primærmedisinsk verksted, “PMV” har Tahirah fått hjelp til å komme ut av isolasjonen og ta styring over eget liv. Nå viser hun andre den samme veien gjennom empowerment.

Norsk kultur

– Jeg var faktisk den første som kom hit til PMV da det åpnet i 1994, forteller Tahirah.

– Gjennom et intervju på helsestasjonen fikk jeg tilbud om å bli med i en studiegruppe for innvandrerkvinner, og ble veldig interessert. Jeg hadde så lyst til å treffe nye mennesker og lære om norsk kultur. Så fast bestemt var jeg på å undersøke saken nærmere at jeg ikke en gang spurte mannen min om lov. Jeg bare dro. På PMV møtte jeg fire andre kvinner og vi avtalte å møtes på nytt for å diskutere helse og ernæring. Vi diskuterte alt fra E-stoffer til fettinnholdet i melk, og jeg forstod f. eks. raskt at vi burde begynne med lettmelk hjemme. Derfor sa jeg til mannen min at fra nå av vil jeg begynne å handle inn mat. Men da jeg kom tilbake med lettmelk sa han at jeg hadde kjøpt feil melk og ville ikke ha den. Barne begynte derimot å drikke lettmelk, og jeg vet ikke helt når han ble “omvendt”, men i dag drikker han også lettmelk, sier Tahirah og ler.

Å lære norsk

– Etterhvert opplevde jeg at dette var et sted jeg fikk møte nye mennesker og lære nye ting, fortsetter Tahirah. Vi diskuterte helsespørsmål og ga hverandre råd, kvinner i alle aldre, fra 19 til 70 år. Ekstra betryggende var det at lederen for senteret, Arild Aambø, er lege. Han forstod våre bekymringer. Da vi hadde vår første helseopplysningsgruppe, begynte vi å snakke om smerter i kroppen og skulle lære avslapningsøvelser. Men det var umulig med barn løpende rundt. Samtidig var det for dyrt med barnepass. Da spurte Arild oss om hva vi kunne gjøre for å tjene penger. Vår første tanke var: Vi kan da ingenting. Vi kan bare lage mat og passe barn. Til vår store overraskelse sa Arild: “Ja, da lager vi kokekurs”. Så vi satte igang med å veie og måle ingredienser og skrev ned oppskriftene. Samtidig forsøkte vi å lage maten litt sunnere, med mindre fett enn vi pleide. Vi reduserte også litt på krydderet slik at norske ganer ikke skulle få sjokk. På det første kokekurset inviterte vi inn fagfolk fra hele bydelen. Plutselig skulle jeg forklare en dame fra barnevernet hvordan vi bruker krydder. Det var vanskelig, men til min store glede merket jeg at hun etterhvert forstod meg. Da kom Arild forbi og sa: “Tahirah, du snakker norsk”! Vi var utrolig glade da vi gikk hjem fra kurset. Tenk at vi kunne lære bort noe, at vi kunne noe!

Babymassasje

Så begynte vi å spørre oss selv: Hva mer kan vi? Men mente at mer enn å lage mat kan vi ikke. Da sa Arild til meg: “Tahirah, hva gjør du i løpet av en dag”? Jeg begynte å fortelle: “Klokka sju står jeg opp og gir mat til mannen min før jeg masserer babyen min”. – Vent litt, sa Arild. – Hva er det du gjør etter at du har laget mat til mannen din? Hvorfor masserer du babyen din? Han hadde masse spørsmål. Jeg forklarte at vi gjør det for å øke blodsirkulasjonen, for at musklene skal slappe av, for at babyen skal sove bedre og ikke få kolikk. Det endte med at vi sammen med en norsk fysioterapeut laget en rapport om babymassasje. Nå lærer vi bort babymassasje på helsestasjonen på Tøyen, Vålerenga og Grønland til norske mødre. Det inspirerte oss til å tenke på hva mer vi kunne. Det ble laget en urtegruppe som viser hvordan vi bruker urter som medisin. Vi har også diskutert bekkenløsning etter fødsel, for kvinner som har født i Pakistan har ikke det problemet. Vi tror årsaken er at i Pakistan presser jordmoren sammen bekkenet på den som har født i tillegg til å gi en spesiell barselmassasje. Nå har vi laget en video av den massasjen, for vi fant en pakistansk jordmor som kunne metoden. Massasjen virker, det fikk jeg selv gleden av å oppleve da jeg fikk mitt fjerde barn.

Blomstrende kreativitet

Nå er det som om det dukker opp nye ideer om hva vi kan gjøre hver eneste dag. Jeg jobber blant annet med et prosjekt som heter ” Ut av isolasjon”. Der oppsøker jeg pakistanske familier hvor kvinnene ikke får lov til å komme ut eller har problemer med ekteskapet. Andre har fått problemer med barnevernet eller sosialkontoret. Da går jeg på hjemmebesøk og forteller kvinnene om hvilke rettigheter de har. Hvis de vil, henter jeg dem hit til senteret for å være med i en gruppe eller få litt informasjon. Mange vet heller ikke hvilke rettigheter de har som muslimske kvinner. De kan ikke koranen. Mennene nekter dem å gå ut, og tar i stedet selv på seg all jobben med å handle mat, klær og møte opp på skolen. Men mennene blir ikke sinte på meg når jeg kontakter konene deres. De er også slitne av denne ordningen etter å hatt ansvar for alt som foregår utenfor hjemmet i årevis. Men når de har stengt kona inne i to år, er det ikke bare å angre og si at nå kan du gå ut allikevel. Begge trenger hjelp for å finne en ny ordning. I denne prosessen er jeg nøye på å jobbe sammen med mennene og aldri gå bak deres rygg. Jeg forteller dem hva vi har tenkt å gjøre, om senteret her og de får tilbud om å møte opp når som helst. Og hvis de vil ha referat fra gruppene, så får de det. Jeg har hatt mange menn som kommer hit med konen sin, og overlevere henne til meg. Da er hun mitt ansvar til mannen kommer og henter henne.

Kulturtolk

Jeg jobber også som tolk og kulturformidler når pakistanske familier får problemer med f. eks. barnevernet. Mange innvandrere er redde for barnevernet. Jeg hadde min første sak med barnevernet i 1996. Da stod jeg lenge utenfor og grudde meg før jeg gikk inn. Jeg tenkte at her må jeg være veldig forsiktig, men oppdaget til min store overraskelse at der fantes veldig hyggelige mennesker. Etterhvert har jeg oppdaget at mange saker blir satt i gang fordi partene ikke forstår hverandre.

Tahirah sitter engasjert foran meg mens hun forteller. Nervøsiteten over å snakke med KK, forsvant ganske raskt. Til slutt spør jeg: “Har du noe spesielt på hjertet som du vil si til norske kvinner”? Det blir stille. Tahirah ser ned. Etter å ha tenkt seg om sier hun stille: Kvinnene her forteller meg mye, og jeg merket at mange har det samme ønsket. De vil ha en bedre forståelse av norsk kultur. Nå har vi tatt et steg og håper at norske kvinner vil gjøre det samme.

Vil du vite mer om babymassasje, pakistansk barselmassasje, kokekurs og bruk av urter kan du kontakte Primærmedisinsk verksted på: 23 06 03 80

Hva er empowerment?

– På mange måter er vel empowerment gammel visdom i moderne drakt, forteller Gro Magnussen, sosiolog og ansatt ved Primærmedisinsk verksted.

– For empowerment handler om å ta i bruk de ressursene vi har oss selv. Noen kaller det myndiggjøring, maktmobilisering. Da mener de ikke makt over noe, men makt til noe. Makt til å sette ord på sine ønsker for deretter å gjennomføre dem. For alle mennesker har ressurser. De naturlige hjelperene her på senteret trenger ikke å lese bøker for å forstå empowerment. Mange kvinner i utviklingsland har også forstått at dette er måten å jobbe på. Nylig var tre av hjelperne våre på en konferanse i Tanzania om omskjæring. Der oppdaget de til sin store glede at folk fra hele Afrika jobbet slik som dem. De forteller ikke folk hva de skal gjøre. I stedet stiller de spørsmål og forsøker å få folk til å tenke igjennom hvilke tanker de har om omskjæring. De må selv oppdage at tradisjonen ikke er riktig.

– Empowerment angår også norske kvinner. Det opplevde jeg selv da jeg skrev hovedfagsoppgaven min i sosiologi. Jeg lærte meg å ta et skritt omgangen, i mitt eget tempo. Ikke slik jeg ofte hadde gjort før, hoppe for høyt eller langt slik at jeg mistet noe på veien. Gro intervjuet 11 innvandrerkvinner som var brukere av Primærmedisinsk verksted til hovedfagsoppgaven sin. En viktig ting jeg lærte av dette arbeidet var hvordan små detaljer har utrolig mye å si i enkeltmenneskers liv, forteller Gro videre. Mange av kvinnene fortalte at de hadde gått fra 1 til 10 på en skala av livskvalitet, etter å ha deltatt i prosjektene. De hadde mistet all selvtillit i møtet med det norske samfunnet, og savnet en møteplass utenfor kjernefamilien og moskeen. I Pakistan er det ingen som krever at de skal følge opp barna sine på skolen og delta i samfunnet, mens her i Norge er det skamfullt å ikke ha noe med den sfæren å gjøre. Men mange av disse kvinnene er analfabeter, og må få tilbake troen på seg selv før de tør og møte samfunnet og følge opp barna på skolen. Her på PMV blir de møtt, hørt og sett på som en ressurs. De får selvtillit og tro på at de kan mer. Uten selvtillit er det utrolig vanskelig om ikke umulig å ta i mot ny kunnskap.

Jeg tror vi hadde fått et veldig flott samfunn hvis empowermentfilosofien hadde blitt mer brukt. Jeg tror alle mennesker, og kanskje spesielt kvinner, kan ha nytte av empowerment til å utvikle seg selv. For mange kvinner trenger å styrke selvtilliten sin. I det personlige livet er det viktig å lete etter de ressursene en har, finne løsninger i stedet for å fokusere på problemer. For at f. eks. flere kvinner skal bli ledere, må de ha selvtillit. Selvtilliten må sitte dypt inne, avslutter Gro.

Primærmedisinsk Verksted- senter for helse, dialog og utvikling Primærmedisinsk verksted (PMV) drives av Kirkens Bymisjon med støtte fra Bydel 6, Gamle Oslo. Senteret er et viktig møtested for pakistanske og somaliske kvinner, men har og etablert kontakt med menn. Gjennom dialog og samarbeid avgjør brukerne hva som skal foregå ved senteret. I år pågår følgende aktiviteter :

Sygruppe
Undervisning i babymassasje på helsestasjon
Arrangering av kokekurs på senterets kjøkken
Leksehjelp for ungdommer
Diskusjonsgruppe for ungdommer om tvangsekteskap
Diskusjonsgruppe for ungdommer om kjønnslemlestelse
Norskundervisning
Urdugruppe
Prosjekt som forsøker å hjelpe innvandrerkvinner ut av isolasjon

Senteret samarbeider blant annet med helseinstitusjoner, leger, Oslo krisesenter, Oslo Kretsfengsel, Konfliktrådet, og den pakistanske organisasjonen Minhaj og Norsk Somalisk. I år 2000 ble det arrangert 400 gruppemøter ved senteret. Dette året fikk også 50 familier hjelp fra PMV etter å ha blitt henvist av sykehus, psykiatrien, barnevern, krisesenter eller helsestasjon. Arbeidet har stor verdi i å forebygge ungdomskriminalitet. For å opprettholde dagens aktivitetsnivå trenger PMV 4 millioner kroner per år. På budsjettet for 2001 står det bare 2.3 millioner kroner.

Homo aquaticus

Menneskehjernen skiller seg dramatisk fra alle andre hjerner på denne kloden. Vår kjærlighet til havet var kanskje starten på det hele. For fisk og annen sjømat har vært med på å forme den fantastiske innretningen vi har mellom ørene viser ny forskning.

Hanne S. Finstad

Perledykkere og kanalsvømmere er levende bevis for vi kan svømme utrolig langt og dykke veldig dypt, hvis vi vil. Faktisk har vi så mye til felles med pattedyr som lever i vannet at noen mener vi burde kalle oss Homo aquatiqus. Vi er jo den eneste ”nakne apen”. I likhet med seler, delfiner og hvaler har vi lite hår på kroppen. Som nyfødte er vi nesten skapt til et liv i vann med et tykt isolerende fettlag på kroppen og evne til å både flyte og svømme. Vi har 10 ganger flere fettceller enn våre nærmeste slektninger, de store apene. Mye av fettet er festet til huden akkurat som hos delfiner, seler og flodhester. Og i likhet med dykkende pattedyr kan også vi kontrollere pusten vår. Får vi hodet under vann, sørger en dykkerrefleks for at pulsen synker og at vi ikke svelger vann.

Fantastisk hjerne

For å gjøre oss til den intelligente skapningen vi er, bruker hjernen 20% av energien vår. Mellom hjernecellene går millioner av beskjeder hvert eneste sekund. To fettsyrere som kalles DHA og AA hjelper hjernecellene til å jobbe lynraskt. Derfor klarer f. eks. du å sette bokstaver sammen til ord med mening akkurat nå. Selv om det er dagligdags for deg, er du det eneste dyret på planeten med en hjerne som klarer akkurat det. Men hvordan har vi fått denne fantastiske datamaskinen i hodet? Svaret finnes kanskje i vannkanten, på den smale stripen mellom hav og land. Allerede for 125 000 år siden levde mennesker av vår slekt, Homo sapiens langs kysten av Afrika og rundt Rødehavet. Og de var ikke de første.

Vannapen

Det hele begynte antageligvis for rundt 2 millioner år siden, kanskje enda tidligere. Da flyttet noen av våre fjerne formødre ut av jungelen og bosatte seg i nærheten av vann og hav. Der fant de rikelig med skjell, krabber og fisk og slapp å krangle med kjøttetende villdyr i jungelen om maten. For ikke å snakke om hvem som skulle være maten! For rundt 1.8 millioner år siden så mennesketypen Homo erectus dagens lys. Den var den smarteste så langt og utviklet økser og andre steinredskaper. Snart ble Afrika for lite, og Homo erectus la ut på vandring. Eller var de så tilpasset et liv i vannet at de svømte mye av veien? I Spania har vi funnet spor etter Homo erectus som er 1.5 millioner år gamle. Det er ikke umulig å tenke seg at de svømte de 5 kilometerne over Gibraltarstredet. Kanskje utviklet også Homo erectus en form for båter. Det er nemlig funnet 900 000 år gamle spor etter disse menneskene på en øy som nå ligger under vann i nærheten av Bali. Den gangen lå øya så langt fra fastlandet at det er vanskelig å forestille seg at de kom dit ved å svømme.

Fiskefett i hjernen

Matfatet til fortidens mennesker ble mye mer innholdsrikt etter at de flyttet til vannkanten. Plutselig fikk de i seg omega-3 fettsyren DHA som finnes i sjømat i tillegg til fettsyren AA som det er mye av i landmat. Og akkurat det tror forskerne er den viktigste grunnen til at vi etterhvert fikk flere hjerneceller. For alle dyrehjerner viser seg å inneholde samme andel av disse to fettsyrene, og andre fettstoffer kan ikke erstatte dem. Derfor tror forskerne størrelsen på hjernen hele tiden har vært avhengig av AA- og DHA-innholdet i kosten. I dag ligger vår hjerne på en klar førsteplass på jorda med sine 1.3 kilo som utgjør 2% av kroppsmassen. Delfiner, kommer på andreplass med en hjerne som utgjør 1% av kroppsvekten. Mens hjernen til en av våre nærmeste slektninger, sjimpansen, veier derimot bare 450 gram, og gorillaen er enda ”dummere”.

Spis fisk

Vi moderne mennesker kan leve et helt liv uten å fiske. Mange lever også uten å spise fisk eller fiskefettsyrer. Akkurat det er antageligvis grunnen til at vi har mange velstandssykdommer. På slutten av 70-tallet ble det oppdaget at eskimoer som levde på tradisjonell kost, hadde mye mindre hjertekarsykdommer, kreft og andre plager enn dansker. En lignende forskjell kommer frem når helsa til amerikanere og sushu-elskende japanere ble sammenlignet. Hva har så japanere og eskimoer til felles? Jo de spiser store mengder havmat. Mat full av fiskefettsyrer. Men ny forskning viser at fiskefettsyrer er like viktige for oss mennesker som vitaminer og mineraler. Med omega-3 fettsyrer strømmer blodet lettere, hjertet får det bedre og leddene blir smidige. Fettsyrene beskytter kanskje også mot depresjoner og får hodet til å fungere optimalt. Behovet kommer til syne allerede i fosterlivet. Morkaka inneholder nemlig et protein som sørger for at DHA blir fraktet fra mor til foster. Og etter fødselen er morsmelken stappfull av omega-3. Noen forskere tror faktisk at babyer som ikke får i seg nok av disse fettsyrene ikke blir riktig så smarte som de kunne ha blitt. Uansett bør vi ta med oss kunnskapen om Homo aquatiqus inn i vår moderne hverdag.

Kampen om kroppen må ut i lyset

Fascistoide uttalelser og fordekte holdninger preger kirkens kamp om den homofile kroppen, ifølge forsker Jostein Børtnes. – Hva de mener om homofile blir sagt i klartekst, og på en fordømmende måte. Men forestillingene som ligger bak er vanskelige å få øye på, sier Børtnes. Nå vil han ha de ut i lyset.

Håkon Høydal

Kampen om hvem som skal få bestemme over kroppen, er i dag total. Kirken, som tidligere hadde full kontroll, er i dag bare én av deltagerne, og de sloss ikke bare for sin egen kropp, men for å få bestemme over andres kropper. Blant annet den homofile.

– Kirkens homofilidebatt er kampen om hvem som skal ha rett til å definere normaliteten – kroppens normalitet. Kirken har alltid vært militant når det gjelder det vi i dag kaller homofili, og er det fremdeles, selv om grunnlaget for våre vurderinger om hva seksualitet og kropp er – hva identitet er – er helt andre enn dem man hadde i tidlig kristen tid. Kirkens intense arbeid for å motarbeide og samtidig frelse de homofile, henger sammen med en middelaldersk og ingen moderne oppfatning av hva det betyr å identifisere seg som homofil, sier Jostein Børtnes, professor ved Universitetet i Bergen ved institutt for klassisk, russisk og religionsvitenskap. Han deltar i forskningsprosjektet “Kroppen” hvor han studerer kirkens kamp om den homofile kroppen.

– Vi studerer hva slags kroppsforestillinger de har, de som kjemper om kroppen vår. Kirkens kroppsoppfatning har utgangspunkt i gamle, nesten arkaiske oppfatninger, sier han.

Hva er homofil praksis?

Det største problemet i homofiledebatten er i følge Børtnes de skjulte holdningene som aldri sies, men som ligger under mange uttalelser.

– Det er vanskelig å se hvordan homofilimotstanderne innen kirken egentlig forestiller seg homofile. Hva de tenker om homofile blir ofte sagt i klartekst, og på en veldig fordømmende måte, både fra legfolk og presteskapet. Men forestillingene som er grunnlaget for meningene, er vanskelig å få øye på. Hva forestiller de seg for eksempel når de snakker om homofil praksis? Hva er det som gjør at de har et så fordømmende forhold til dette begrepet? Det skulle vært interessant å få høre i klare ordelag om hva som ligger under. Begrepet ”homofil praksis” brukes i dag udefinert, men impliserer helt klart analsex.

– Så det er dette ene som er utilgivelig?

– Ja, og som de frykter. Jeg vet ikke hvorfor man skulle frykte det, men man må jo lure på om det er det som ligger under begrepet “homofil praksis”, som aldri blir definert. Homofil praksis kan imidlertid være så mye, som for eksempel avholdenhet. Hele uttrykket homofil praksis inneholder et spektrum av muligheter. For homofile er kjærligheten det viktigste, akkurat slik det er for heteroseksuelle. Det syns jeg kirkens homomotstandere skulle tenke på. Det det dreier seg om, er retten til å elske en annen, sier Børtnes.

Fascistoid

– En av de frykteligste uttalelser som har kommet under kirkens kamp om kroppen, er fra biskop Skjevesland i Kristiansand. Han uttalte offentlig at homofili er en grunnskade på skaperverket. Det er utrolig fordømmende, men egentlig sier det ikke noe som helst, annet enn at han bruker en retorikk som vi kjenner igjen fra nazistenes angrep på jødene. Vi ser hvor hans retorikk bærer hen, og det er nifst. Det er en fascistoid retorikk, sier professoren. Hva er årsaken til kirkens homofobi? Børtnes tror det kan ligge i mannens redsel for seg selv.

– Kirken har alltid vært en mannsdominert kultur. Den er et homososialt mannssamfunn hvor kvinner normalt holdes ute og hvor det sikkert finnes mye fordekt homofili. Homoerotikken har alltid ligget latent og vært en del av den kristne tradisjon. Du finner den i brevveksling mellom munker, og i St. Bernhards vennskapsbegrep. Han elsket sine venner og hadde ikke behov for kvinner i det hele tatt. Det var en åndelig erotikk, hvor noe av forutsetningen var at man behersket kroppens begjær.

Det ustyrlige lem

Kirkens problematiske syn på kroppen startet som så mye annet hos Augustin.

– Hos Augustin finner vi hele tiden en kamp mot kroppslig begjær. Hos ham setter menneskets åndelige evner alt inn på å kontrollere begjær som sult, sinne og sex. Problemet var – og er – at det mannlige kjønnslem ikke lar seg kontrollere av viljen. Ereksjonen kommer selv om viljen stritter imot. Dette ble det store problem for Augustin, og har egentlig vært det for kirken helt siden da, forteller Børtnes.

– Tror du mange i kirken er imot homofili fordi kirken selv er et homososialt samfunn?

– Det er en av tesene vi arbeider med i forskningsprosjektet ”Kampen om kroppen”. Kirkens menn føler seg truet, de må selv representere normaliteten, for det er normaliteten som har retten på sin side. Kampen mot kvinnelige prester viste noe av det samme, for her var kvinnene en trussel mot et mannsdominert makthierarki.

Retten til å leve

– Er det ikke viktig for et samfunn å ha avgrensinger? Hvis kirken omfatter hva som helst, blir den ikke da tom og meningsløs?

– Det kristne budskap er rettet til hvem som helst. Ingen har på samme måte som Jesus vært de marginalisertes frelser. Dette dreier seg om er retten til å leve livet, og kanskje lenger, med en du elsker. Alt dette snakket om homofil praksis skaper underlige forestillinger om en overdrevet seksuell utfoldelse. Det er en form for moderne myteskaping.

– En forsker hevder at ungdom ikke synes det er så viktig hva slags kjønn du har sex med, så lenge du ønsker å ha sex med vedkommende. Hvis dette er i ferd med å bli oppfatningen blant mennesker, hvordan skal kirken overleve i framtiden hvis den opprettholder tanker om kropp og sex som ingen lenger har?

– Kirken har alltid kommet etter. Først brente de Guiordano Bruno fordi han hadde et vitenskapelig verdensbilde, deretter ble de tvunget til å overta samme verdensbilde bare få år etter. Nå ber paven flere menneskegrupper om unnskyldning for måten kirken har behandlet dem på gjennom flere århundrer. Den norske kirken gjør det samme. Samtidig fortsetter de å fordømme de homofile. Vi kan lure på hvor lenge det vil gå før de ber de homofile om unnskyldning. Det pleier jo å ta noen hundre år, så verken du eller jeg vil oppleve det, sier han med et lite smil.

Den store kampen

Kirken er bare en av mange aktører som sloss om kroppen din. Aldri før har kampen vært så hard, og aldri før har mennesket hatt så stor frihet, kombinert med et så enormt identitetspress fra alle kanter.

– Hvorfor er det viktig å være blant de som kontrollerer kroppen?

– Seksualiteten er fundamental i menneskelivet. Den er viktig for identiteten. Det kjempes om kroppen på ulike arenaer: Media og reklame kjemper om kroppen vår, kirken og legestanden vil definere for oss hva som er en normal kropp, sydenreisene vil at vi skal ha en brun og fin kropp. Vi har et veldig press fra ulike interessefelt, og de aller fleste vil vi skal bruke masse penger på å holde kroppen ung og tiltrekkende, forteller Børtnes.

Tidligere hadde kirken all makt når det gjaldt å definere kroppen. Da kirkens totale makt over kroppen forsvant, oppstod det et tomrom hvor andre trengte inn.

– Kirken ble først fortrengt av legene. De har hatt en veldig sterk innflytelse på normaliteten. Deretter ble det åndelige sekularisert. Tidligere var ikke samfunnet individualisert som i dag. Nå har vi en enestående situasjon: Vi er så uavhengige andre mennesker at vi kan innrette våre liv slik vi selv lyster. Dette var kun foreholdt overklassen tidligere, forteller Børtnes.

– Allikevel er det ikke vi selv som bestemmer over kroppen eller definerer vår egen seksualitet?

– Nei, den enkelte er blitt så fristilt fra tradisjonelle kulturer at man kan bli et bytte for moderne instanser som vil bemektige seg den enkeltes kropp. Det er så mange mennesker som setter pris på sin uavhengighet, men som samtidig søker en tilhørighet et sted. Derfor er kampen om kroppen spesielt intens i dag, avslutter han.

Fremtiden flyr

…og webårene raser av gårde – inn i genetikkens århundre. Men det gjør ikke noe, for vi mennesker skal leve evig i intimt samspill med dyr og maskiner! Eller…?

Rita Westvik 2000

Dolly, den klonede sauen vi hørte om i urtiden, har fått klonet selskap blant grisene, bl.a. for at vi mennesker lettere skal kunne forsyne oss av deres organer for å utbedre våre forgjengelige kropper. Det jeg husker best fra grisehistorien er at en av dem fikk navnet Dotcom. “Metusalemkalvene” hevdes å være beviset på at genforskerne har funnet selveste ungdomskilden. De har celler som eldes saktere enn hos “vanlige” kalver, og har fått blomstrende navn som Lily, Crocus og Rose.

Spørsmålet er: Gir denne genforskningen like blomstrende perspektiver for oss som art? Øyner vi store fremskritt? Fryktelige katastrofer? Mennesket som Gud? Vil det vi oppfatter som selve det menneskelige i oss bli truet – eller utviklet?

Nå meldes det at sterile kvinner kan få sitt arveanlegg overført til en annen kvinnes egge”skall”, slik at den nyfødte rent fysiologisk vil ha to mødre. Men om det blir barn av dette, kommer an på om det fins en sædcelle som klarer å befrukte dette tomødrede egget. Da må forskerne til Brasil, for der er det mindre restriksjoner på forskning på menneskeegg. Dersom den sterile ikke vil bære frem barnet selv, kan hun hyre en surrogatmor, så har vi et tremødret avkom..?

Den forrige helseministeren i “verdiregjeringen” tillot nedfrysing av menneskeegg for mulig senere befruktning. Kunnskapen om stamcellene gir oss uante og uvante perspektiver. Nancy Kress skriver i sin bok “Sleepless” om en person som ikke trenger søvn, som er langt mer intelligent enn gjennomsnittet og resistent mot en rekke sykdommer. Er det “bare” scifi – eller peker det på mulige utviklingstrekk?

Vil vi få nye skiller mellom det genetisk modifiserte og det naturlig utviklede? Og hvor går den grensen? Er den ikke allerede i oppløsning? For ikke å snakke om de kommersielle perspektivene som ligger i dette området. Og da snakker vi om mer enn bare griseoppdrett til organtransplantasjon. For kort tid siden ble det f.eks. solgt en kommersielt klonet ku i Iowa, typen Champion Cow..

Min påstand er at det mest interessante med fremtiden ikke er hvordan teknologien blir, men hvordan vi som menneskeart utvikler oss, både biologisk og kulturelt. Teknologi er ikke bare et “redskap” på linje med en spade som vi anvender etter eget hode og hjerte, slik mange hevder. Det er et annet og mer vesentlig aspekt, nemlig: Mens vi utvikler teknologien, utvikler den oss.

Det som var science fiction i går, er avisstoff i dag. Mulighetene som eksisterer allerede nå byr på en rekke estiske dilemmaer som eksperter alene ikke bør eller kan finne svarene på. Kloning av mennesker og levealder på 200 år gir oss bilder av eldrebølgen og utfordringer for velferdssamfunnet som i det minste er uvante. Kjernefamilien er ikke hva den engang var, og dyrene kan bli våre venner på mer enn en måte – med teknologiens hjelp.

Fremtiden er over oss – og rundt oss og bak oss – på alle kanter. Futurama ønsker å være en bro mellom nåtid og fremtid ved å samle og presentere kunnskap og visjoner om utviklingens vei på ulike arenaer. Vår holdning er at fremtiden er uforutsigelig, men likevel påvirkelig. Våre valg og vår atferd skaper og former små og store sammenhenger. En liten endring kan skape store resultater. Det hver og en av oss gjør, har betydnig.

Fremtiden kan likevel ikke leveres som ferdig produkt over nettet. Futurama er et nettverk og et nettsted som er i støpeskjeen. Vi inviterer deg som klikker innom oss til å bidra med kunnskap, debatt og forslag til løsninger – i fellesskap.

Læring er ikke lenger noe man gjør unna i ungdommen mens man går på skole og studerer. I dag kan vi også lære mye av fremtiden hvis vi vil det og bruker ressurser på det. Selvlæring og selvorganisering på tvers av tradisjonelle disipliner er nødvendig for å begripe noe av kompleksiteten i den utviklingen vi er inne i.

Hvis vi som art er intelligent, er vi det på grunn av, og ikke på tross av, våre følelser, vår sårbarhet og vår smule galskap. Mennesket er på samme tid både et rasjonelt og et irrasjonelt vesen. Vår evne til å lære, erkjenne og handle kan øves opp på mange plan og på mange vis. Andre former for intelligens enn den som måles i boklig lærdom bør stimuleres – emosjonell, spirituell, kroppslig..slik at vi er bedre rustet til å ta valg – der vi er gitt valgmuligheter. Men evner vi som samfunn å strekke oss etter et noe lengre perspektiv enn dagen i dag? Morgendagen, kanskje ? Men da er vi der, altså i fremtiden… som flyr!

Mange er de historiene som vil beskrive oss mennesker i den transitt-og transformasjonsfasen vi er inne i nå. Telenormaskinen som kan gjenkjenne tale og snakke selv heter såvidt jeg husker Arne. Jeg håper at i det minste han lever evig, slik at det blir fortalt noen gode historier om oss også i fremtiden.

FUTURAMA vil være ett bidrag til å samle fremtidsrettet stoff og stimulere til debatt og åpen dialog.. En måte å synliggjøre mulige scenarier på kan være å fortelle historier om fremtiden. Det er DU som er eksperten på historien om ditt liv og din fremtid. Du er herved invitert til å delta!

Europeiske leker

20 europeiske land går nå sammen for å finne gener som øker risikoen for å få multippel sklerose. Hvis de lykkes, kan vi få en helt ny forståelse av sykdommen.

Hanne S. Finstad

Det norske GAMES-teamet er Hanne Flinstad Harbo (sittende), Frode Vartdal og Anne Spurkland ved Immunologisk Institutt på Rikshospitalet.
Det er ikke snakk om et nytt dataspill eller etternavnet til Olympic, men et lekende navn på et prosjekt for multippel sklerose-forskere fra hele Europa. Navnet GAMES står nemlig for: Genetisk Analyse av Multippel Sklerose i Europeiske Subpopulasjoner, og målet er å finne gener som er viktige for MS. Ved hjelp av hypermoderne teknologi skal 6000 små områder av arvestoffet vårt undersøkes av GAMES-”spillerne”. Aldri tidligere har så mange forskere samarbeidet om å undersøke så mange DNA-områder i håp om å løse MS-gåten. I bresjen for det hele står professor Alastair Compston ved Cambridge University i England. Med et vennlig vesen, engelsk høflighet og økonomisk støtte fra Wellcome Trust, har han klart det mesterstykket det er å få de mest forskjellige forskere til å samarbeide mot et felles mål.

Norsk GAMES-team

De norske GAMES-spillerne er Hanne Flinstad Harbo, Anne Spurkland og Frode Vartdal ved Immunologisk Institutt på Rikshospitalet. De har allerede i flere år studert gener som kan ha betydning for MS. Harbo har som en del av sitt doktorgradsprosjekt, vært med på å samle inn blodprøver fra ca 180 familier i Norden der to søsken har MS. I tillegg samler hun inn prøver fra MS-pasienter og deres foreldre. Mange av disse prøvene skal undersøkes i GAMES-studien. Harbo holder akkurat på å avslutte sin ”genjakt” i Cambridge. Når alle 20 land er ferdig med tilsvarende undersøkelser, begynner den mest spennende fasen av arbeidet. For da skal dataene samles i en felles database i Cambridge og analyseres samlet. Fordi databasen inneholder genetisk informasjon om mange tusen mennesker, er det god grunn til å tro at forskerne vil finne genområder som er viktige for MS. – GAMES er unikt både fordi så mange land er med og fordi så mange genområder skal undersøkes, forteller Harbo. – Derfor er det veldig morsomt å få lov til å representere Norge i disse ”lekene”.

Mikrosatellitter

De 6000 områdene som skal undersøkes kalles mikrosatellitter og ligger jevnt fordelt blant arvestoffets rundt 3 milliarder kjemiske bokstaver. Mikrosatellittene kan sammenlignes med teksten i enkle poplåter. Men i stedet for å gjenta ord som ”baby, baby, baby” inneholder de gjentatte sekvenser av DNA-bokstaver. Alle mennesker har sin helt personlige samling av satelitter i arvestoffet, og slike spesielle satelittmønstre kan ha en direkte sammenheng med hvilke gener vi er utstyrt med. En spesiell mikrosatellitt kan f. eks. ligge i nærheten av et eller flere gener som øker risikoen for å få multippel sklerose. Og akkurat det vil GAMES-spillerne utnytte. De planlegger å sammenligne satellittmønstrene til mennesker med MS med mønstrene til friske personer. Finner de at en eller flere mikrosatellittområder skiller seg ut i MS-gruppen, vil de undersøke nøye hvilke gener som finnes i akkurat dette området av arvestoffet.

Immunrelaterte gener

Øverst på lista over arveanlegg som er mistenkt for å gi MS, står gener som koder for proteiner med viktige oppgaver i immunforsvaret. For MS kjennetegnes ved at kroppen immunforsvar av en eller annen mystisk grunn begynner å angripe isolasjonen rundt nervetrådene, myelinet. Et område på kromosom 6 som kalles HLA består av en tett samling gener som har viktige oppgaver i immunforsvaret. Og forskning har vist at små variasjoner i noen av disse genene øker risikoen for å få MS. Hanne F. Harbo har i sitt skandinaviske pasientmateriale allerede studert gener i dette området. – Men arbeidet er langt fra enkelt og kjennes mange ganger som å lete etter en nål i en høystakk, forteller Harbo. – GAMES åpner opp for helt nye muligheter når det gjelder å finne de 5-10 genene som vi tror øker risikoen for å utvikle MS.

Hard skjebne

Multippel sklerose rammer som oftest mennesker i 20- eller 30-årene. I en fase av livet der utdanning og etablering av egen familie står sentralt, er det beintøft å få en livslang nevrologisk sykdom. Noe av det verste er usikkerheten omkring hvordan sykdommen vil utvikle seg over tid. Så mange som 30% kan leve videre uten store handikap. Andre blir hardere rammet, og 10-15% får alvorlige funksjonshemninger. For øyeblikket finnes ingen behandling av sykdommen, kun medisiner som kan lindre symptomene og kanskje bremse sykdomsutviklingen noe. Sykdommen angriper hjernen og ryggmargen ved å bryte ned isolasjonen rundt nervefibrene. Derved klarer ikke nervene å lede elektriske impulser, og informasjon mellom hjernen og sanseorganene blir forhindret.

Enestående mulighet

Bare 2 av 100 000 japanere får MS, mens europeere har langt større risiko for å få sykdommen. I Skandinavia blir 1 av 1000 personer rammet, og i Norge finnes mellom 5000-6000 mennesker med diagnosen MS. Hvis et nært familiemedlem får sykdommen, øker risikoen ytterligere. Søsken til MS-pasienter, har 2-3% risiko for å selv bli rammet. Og hvis en enegget tvilling har sykdommen, er det 25-30% risiko for at også den andre får MS. – Både søsken- og tvillingstudiene viser at gener har noe av skylden, forteller Harbo. – Men det som gjør arbeidet vanskelig er at det ikke er snakk om et gen, men at flere virker sammen. Enkeltvis klarer antagelig ikke disse genene å utløse sykdommen. I tillegg spiller miljøfaktorer inn. Derfor er det mange brikker som må legges i et stort og vanskelig puslespill før vi er kommet til bunns i hvorfor noen mennesker får MS. Genforskningen gir oss en enestående mulighet til å kartlegge viktige faktorer av betydning for MS. Fordi gener koder for proteiner, vil kunnskapen hjelpe oss til å finne ut hvilke proteiner i hjernen som er med på å utvikle sykdommen. Da kan vi få større muligheter til å utvikle nye og bedre behandlingsformer. Selv om mye arbeid gjenstår før vi er kommet så langt, er vi forsiktige optimister på MS pasientenes vegne. Nå som hele menneskets arvestoff er kartlagt, utvikler forskningen seg veldig raskt, avslutter Hanne F. Harbo

Fakta om mikrosatellitter:

Mikrosatellitter er gjentatte sekvenser av DNA-bokstaver i arvestoffet vårt. En mikrosatellitt kan f. eks. være sekvensen: GAGAGAGA
Hver gang en celle kopierer arvestoffet sitt, er det en viss sannsynlighet for at en satellittsekvens får eller mister noen repetisjoner. Så gjennom evolusjonen har det utviklet seg et stort mangfold av mikrosatellitter, og ingen mennesker har helt likt satellittmønster.
Derfor kan satellittmønstre brukes som genetiske fingeravtrykk og løse kriminalsaker og bestemme slektsskap. Men i motsetning til fingeravtrykk kan satellittmønstre også ha en direkte sammenheng med hvilke gener vi er utstyrt med.
Ved hjelp av DNA-kopieringsteknikken PCR, kan vi få frem mikrosatellittmønstre fra veldig små mengder DNA. Roten på et hårstrå eller noen få hudceller kan være nok.
Pattedyr og sosiale insekter som veps og bier ser ut til å ha spesielt mange mikrosatellitter i arvestoffet.
Menneskets arvestoff inneholder antagelig rundt 30 000 mikrosatellittsekvenser, men bare halvparten er kartlagt i dag.
Huntingtons sykdom skyldes et gen som inneholder en unormalt lang mikrosatellitt. Derved får proteinet som genet koder for, et overskudd av aminosyren glutamin, og resultatet blir at proteinet ikke fungerer som det skal.
Mer enn 12 sjeldne nevrologiske sykdommer som rammer mennesker, skyldes unormale mikrosatellitter.
Fordi disse sykdommene ikke rammer andre pattedyr, kan de være den prisen vi må betale for at vår art i løpet av noen 100 000 år klarte å utvikle den fantastiske hjernen vi har i dag. Mikrosatellittvarasjoner trenger nemlig ikke bare å virke negativt, men kan bidra til å utvikle genene og forbedre deres funksjon.

Kilder:

1. Scientific American, s 72-77, jan 1999

2. http://www.mrc-bsu.cam.ac.uk/MSgenetics/GAMES/