Eventyret om maskin-monsteret

Sett deg godt til rette og les eventyret om assistenten som vant maskin-monsteret og halve propell-riket

Av Emil Røyrvik og Ivar Blikø, SINTEF Teknologi og Samfunn

Langt ut med havet var det en gang for ikke så fryktelig lenge siden en assistent i en liten bedrift som fredelig og møysommelig tegnet propeller til båter. Med tegnebrett og måltabeller formet han for hånd de vakreste propeller verden hadde sett, som senere pløyde de store havene fra akterenden av et skip og flyttet verdifull last mellom kontinentene. Målene han tegnet etter var det sjefen som gav ham. Sjefen hadde syslet med dette lenge, han var ingeniør i hydrodynamikk. Ingen over syv blåner og syv fjell visste mer enn ham, og med matematikk, tabeller, modeller og magi beregnet han målene for propellene. Assistenten fikk dem i sine hender, og fagre former ble synlige på tegnebrettet hans. Det var gode tider og fred i bransjen, og bedriften vokste seg stor og fet.

En dag begynte det å romle bortom havet og bakom fjellene. Enorme drønn rullet innover kysten og nærmet seg sakte, men sikkert, til medarbeidernes skrekkblandede fryd. Det var akkurat på den tiden at store monster som kalte seg ”VAX 11/750” eller ”A0-plottere” trampet inn i husene til bedriften. Dette var maskiner store som mennesker, og under medarbeidernes måpende og strålende øyne så de at maskinene kunne tegne like mye på timen som den stakkars assistenten klarte på en uke.

De hadde fått laget dataprogrammer som koblet ingeniørnes matematikk til de geometriske formene på propellene. Slik kunne tegninger tas direkte ut på plotteren. ”Detta er inte hydrodynamik, nei, det måste vara hydromystik!”, sa kongen av bransjen da han i selvsyn så et design for stillegående ”High-Skew-propeller”. Det så stygt ut for assistenten, det kunne alle enes om.

Hvordan det nå var eller ikke var, så må dataprogrammer testes og sjekkes både lenge og vel for å se om det er sikkert og fungerer. Assistenten, som hadde slikt å gjøre og slikt å føre, fikk jobben med å finne ut om det var samsvar mellom maskin-monstrenes automatiserte prosess og den manuelle, godt kjente og lenge velprøvde prosessen de visste virket. Den stakkars assistenten satt oppe natt etter natt og leste og beregnet så øynene ble såre og rød for å lære seg systemet. Så startet han en møysommelig sammenligning mellom det som ble designet manuelt og hvilke variabler som måtte endres og justeres for at monstrene skulle komme opp med nøyaktig samme resultat og design. Nå gikk det fort og greit å sjekke konsekvenser av små endringer i variablene, og assistenten kunne lett se forandringer og ulikheter i designet.

Han satt derfor sent og tidlig og lekte seg med litt av hvert: små endringer i krumming på profiler, løftet litt på neseradiuser, forandret litt på blad-radiuser. Langt om lenge ble han både venn og vel forlikt med maskinen. Når han spurte den fikk han svar med en gang, ikke etter tre måneder når båten var på prøvetur, eller enda verre, etter ett eller to år når propellen var spist opp av små bobler med luft som bombarderte propellen som sinte piraja.

Og slik gikk det til at den lille assistenten som lærte så mye så fort ble den store propelldesigneren som vant både dataprogrammet og halve propellriket. Han måtte også snart reise land og strand på alle typer verft og båter som ekspert på tiltak ved reparasjoner og forbedringer av eksisterende propeller. Med nese for neseradiuser, sans for feildiagnoser og følelse for bladtipper og skrogfinner lever han nok lykkelig den dag i dag. Og den gamle, erfarne ingenørsjefen, hvor ble det av ham? Ja, han lever da ikke så verst han heller. Han gir råd om design av skips-skrogene hvor propellene skal plasseres slik at de får levelige arbeidsvilkår.