Fornyelse av offentlig sektor – politisk retorikk eller tvingende nødvendighet?

Hvordan vil framtida se ut for dagens mest markante politiske prosjekt – fornyelsen av offentlig sektor? Backcasting for fornyelse. Artikkelen er basert på et foredrag holdt for foreningen for organisasjonssosiologer 10. mai 2001.

Av Erik F. Øverland

Backcasting for fornyelse

Om jeg får lov vil jeg gjerne referere fra ei bok som var med på å sette arbeidet med fornyelse og modernisering av offentlig sektor i et nytt interessant historisk perspektiv. Boka heter ”Fra dilettantisk flikking til innovativ omkalfatring. Perspektiv på endringsarbeid i offentlig sektor 1990 – 2015”. Boka ble publisert første gang våren 2029. Forlaget Future, og forfatteren, den kjente samfunnsviteren Agnes Agora Rahid, la stor prestisje i en grundig historisk gjennomgang, samtidig som de la vekt på å få fram sine klare oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Ikke minst pga dette fikk boka stor oppmerksomhet i mediene og blant fagfolk. Agora Rahid skriver (pp 34):

”Den kanskje største feilslutningen sentrale samfunnsaktører gjorde i 1990-årene og rett etter årtusenskiftet var å diskutere offentlig sektors framtid etter et sett dimensjoner som i dag må sies å være helt avlegs. Den gangen snakket man fremdeles om enten privat eller offentlig eierskap, enten privat eller offentlig velferdstjenesteproduksjon, enten nasjonale eller globale løsninger, enten stat eller marked – for å neven noen. Tanken var ennå umoden for gode kreative eierskap mellom offentlige og private virksomheter, for eksempel i oljesektoren som var så dominerende i Norge fram mot 2012, eller i helsesektoren. Den gangen var denne sektoren organisert helt annerledes. Bare se på de store private multinasjonale HealthCare konsernene som vi er blitt så glade i i dag. Selv Jens Stoltenbergs første Regjering, regjeringen som til de grader lanserte fornyelse og modernisering av offentlig sektor som sitt store satsingsområde, var svært tilbakeholden med – eller kanskje til og med ute av stand til – å tenke velferds- og serviceproduksjon på måter som er helt vanlig i dag. Se bare på Osloregionen. I dag drives all medisinsk individuell pleie (man sluttet å benytte begrepet ”lege” og ”legebesøk” noen år tilbake) av tre selskaper; Zürich HealthCare, MedicalInnovation inc. og United People. Det ekstraordinære ved United People er at Europa og USA har over 50 % av aksjene. De andre er eid av et utall småaksjonærer og fond, og er således overveiende privat. Brukerinteresser er imidlertid vanligvis organsiert i selskaper med stort offentlig eierskap. Telemark AS for eksempel er et i dag et typisk eksempel på dette da alle telemarkingene i kraft av sine eierandeler i regionen sin er garantert medisinsk oppfølging på bakgrunn av de interessene Telemark AS er i stand til å kanalisere inn mot Leverandørselskapet MedicalInnovation inc. Alle mennesker opplever imidlertid at deres behov for medisinsk behandling og helsetjenester er ivaretatt av en offentlig sektor som bryr seg, ikke bare om enkelte av oss, men oss alle. Noe av bakgrunne for dette ligge lang tid tilbake, minst 30 år.

Stoltenbergs første regjering, og da særlig i kraft av Fornyelsesminister Jørgen Kosmo, talte varmt om omstilling av offentlige virksomheter, desentralisering av ansvar, forenkling av regelverk og rapportering og tilhørende ”frigjøring” av kommunene, politikeres mot til å avgi makt, nedleggelse av fylkeskommunen, incentiver til å fremme sterkere lokalpolitisk engasjement, brukerorientering, døgnåpen forvaltning, forflytning av personer fra administrasjon til tjenesteyting som overordnede prinsipper arbeidet med å endre offentlig sektor, og, ikke minst, mer bruk av sunn fornuft! I ettertid har det vist seg at denne uspesifiserte oppfordring til å ta sunn fornuft i bruk, ble det som til sist fikk offentlig sektor dit vi er i dag. Men, det var ikke uten kamp. Mens Regjeringens politikere talte sine saker reagerte omverdenen på ulike måter. Store deler av Fagbevegelsen og såkalte ”venstreorienterte” politiske grupperinger reagerte grunnleggende skeptisk fordi de satt med et tankeskjema i hodet som vi ler litt av i dag, men som var et fremtredende trekk ved den politiske diskurs rundt århundreskiftet. Det var nettopp disse som oppfattet budskapet fra den daværende regjering som retorikk, og da i negativ forstand. Man opplevde budskapet som et forsøk på pakke inn tvilsomme motiver og intensjoner. Uttrykk som ”snikinnføring av nyliberalismen”, ”rasering av velferdsstaten”, ”knefall for høyrekreftene” og mye annet ble kjørt fram i en ilter og engasjert offentlig meningsutveksling. Et eksempel på dette var påtroppende leder i Norges største fagforening som den gang het LO, Gerd-Liv Vallas, utsagn på LO-kongressen i 2001 om at Næringslivet trenger en stor og effektiv offentlig sektor. Som om ikke næringslivsaktører hadde vært fullstendig klar over dette i årtier allerede. Bortsett fra enkelte konservative og liberale politikere da vel og merke. Uttalelsen ble symptomatisk møtt med trampeklapp og kan her fungere som en god illustrasjon på de merkelige posisjonene i den gangens sosiopolitiske landskap. Innen fagbevegelsen hadde det til og med dannet seg en egen utbrytergruppe som kalte seg ”Forsvar Velferdsstaten”. Dennes politiske budskap gikk i korthet ut på at alt var jævli bra før, slik at vi må møte framtidas utfordringer med gårsdagens løsninger. I bunn ble ”modernisering og effektivisering” likestilt med privatisering og konkurranseutsetting, og total ansvarsfraskrivelse fra det offentliges side. I dag vet vi selvfølgelig noe annet, men historisk er det viktig å få fram hvordan denne situasjonen egentlig var, for ikke minst å unngå å gjøre slike feil i framtida. Å kalle den gangens politiske kamper for meningsutveksling er også å gå vel langt. Flere i dag kaller dette for ren meningsterrorisme og ideologisk motretorikk. Derfor må vår klare dom i dag bli: den gangens initiativ til fornyelse av offentlig sektor var det første, men viktige spadetaket til det samfunnet vi lever i i dag. Disse endringsvegrende gammel-68’etterne var det sosiologen Konrad Jensen kaller millenniumskonservatismen i sin glimrende bok ”68-generasjonen. Fra endringsagenter til endringsvegrere. Framveksten av en ny sosiopolitisk konservatisme” fra 2016. Dette er min foreldregenerasjon (jeg er født i 1980), og jeg kjenner det bare så altfor godt. Uten vår generasjons og enkelte av datidas ansvarlige politikeres oppgjør mot denne ideologiske innsnevringen av realorientert meningsutfoldelse – hvordan i helvete skulle da helsevesenet ellers ha kunnet forholde seg til den bio-genetiske revolusjonen og framveksten av de individuelle kravene til rask, riktig og billig behandling, hvordan skulle vi da ha kunnet sikre demokratiets evne til revitalisering i kjølvannet av globaliseringen, hvordan i all verden skulle vi da ha hatt muligheter til å posisjonere våre interesser inn i det europeiske politiske systemet – for bare å nevne noe? Jeg bare spør! Dette viste seg å være noe helt annet enn tom retorikk. Det var en svært viktig og nødvendig initiativ for å endre en offentlig sektor som fremdeles befant seg i industrialderens epoke, mens resten av oss transcenderte postindustrialismen og beveget oss inn i universalismens tidsalder.”

I og med at jeg har drevet med framtidsforskning de siste 2-3 årene kunne jeg ikke dy meg for å lage et framtidsblikk på dagens mest markante politiske prosjekt: fornyelse av offentlig sektor. Jeg lar framtidsblikket bli stående slik. Vi vil ta dette i bruk etter hvert. I andre sammenhenger og med nye innfallsvinkler…