Homo aquaticus

Menneskehjernen skiller seg dramatisk fra alle andre hjerner på denne kloden. Vår kjærlighet til havet var kanskje starten på det hele. For fisk og annen sjømat har vært med på å forme den fantastiske innretningen vi har mellom ørene viser ny forskning.

Hanne S. Finstad

Perledykkere og kanalsvømmere er levende bevis for vi kan svømme utrolig langt og dykke veldig dypt, hvis vi vil. Faktisk har vi så mye til felles med pattedyr som lever i vannet at noen mener vi burde kalle oss Homo aquatiqus. Vi er jo den eneste ”nakne apen”. I likhet med seler, delfiner og hvaler har vi lite hår på kroppen. Som nyfødte er vi nesten skapt til et liv i vann med et tykt isolerende fettlag på kroppen og evne til å både flyte og svømme. Vi har 10 ganger flere fettceller enn våre nærmeste slektninger, de store apene. Mye av fettet er festet til huden akkurat som hos delfiner, seler og flodhester. Og i likhet med dykkende pattedyr kan også vi kontrollere pusten vår. Får vi hodet under vann, sørger en dykkerrefleks for at pulsen synker og at vi ikke svelger vann.

Fantastisk hjerne

For å gjøre oss til den intelligente skapningen vi er, bruker hjernen 20% av energien vår. Mellom hjernecellene går millioner av beskjeder hvert eneste sekund. To fettsyrere som kalles DHA og AA hjelper hjernecellene til å jobbe lynraskt. Derfor klarer f. eks. du å sette bokstaver sammen til ord med mening akkurat nå. Selv om det er dagligdags for deg, er du det eneste dyret på planeten med en hjerne som klarer akkurat det. Men hvordan har vi fått denne fantastiske datamaskinen i hodet? Svaret finnes kanskje i vannkanten, på den smale stripen mellom hav og land. Allerede for 125 000 år siden levde mennesker av vår slekt, Homo sapiens langs kysten av Afrika og rundt Rødehavet. Og de var ikke de første.

Vannapen

Det hele begynte antageligvis for rundt 2 millioner år siden, kanskje enda tidligere. Da flyttet noen av våre fjerne formødre ut av jungelen og bosatte seg i nærheten av vann og hav. Der fant de rikelig med skjell, krabber og fisk og slapp å krangle med kjøttetende villdyr i jungelen om maten. For ikke å snakke om hvem som skulle være maten! For rundt 1.8 millioner år siden så mennesketypen Homo erectus dagens lys. Den var den smarteste så langt og utviklet økser og andre steinredskaper. Snart ble Afrika for lite, og Homo erectus la ut på vandring. Eller var de så tilpasset et liv i vannet at de svømte mye av veien? I Spania har vi funnet spor etter Homo erectus som er 1.5 millioner år gamle. Det er ikke umulig å tenke seg at de svømte de 5 kilometerne over Gibraltarstredet. Kanskje utviklet også Homo erectus en form for båter. Det er nemlig funnet 900 000 år gamle spor etter disse menneskene på en øy som nå ligger under vann i nærheten av Bali. Den gangen lå øya så langt fra fastlandet at det er vanskelig å forestille seg at de kom dit ved å svømme.

Fiskefett i hjernen

Matfatet til fortidens mennesker ble mye mer innholdsrikt etter at de flyttet til vannkanten. Plutselig fikk de i seg omega-3 fettsyren DHA som finnes i sjømat i tillegg til fettsyren AA som det er mye av i landmat. Og akkurat det tror forskerne er den viktigste grunnen til at vi etterhvert fikk flere hjerneceller. For alle dyrehjerner viser seg å inneholde samme andel av disse to fettsyrene, og andre fettstoffer kan ikke erstatte dem. Derfor tror forskerne størrelsen på hjernen hele tiden har vært avhengig av AA- og DHA-innholdet i kosten. I dag ligger vår hjerne på en klar førsteplass på jorda med sine 1.3 kilo som utgjør 2% av kroppsmassen. Delfiner, kommer på andreplass med en hjerne som utgjør 1% av kroppsvekten. Mens hjernen til en av våre nærmeste slektninger, sjimpansen, veier derimot bare 450 gram, og gorillaen er enda ”dummere”.

Spis fisk

Vi moderne mennesker kan leve et helt liv uten å fiske. Mange lever også uten å spise fisk eller fiskefettsyrer. Akkurat det er antageligvis grunnen til at vi har mange velstandssykdommer. På slutten av 70-tallet ble det oppdaget at eskimoer som levde på tradisjonell kost, hadde mye mindre hjertekarsykdommer, kreft og andre plager enn dansker. En lignende forskjell kommer frem når helsa til amerikanere og sushu-elskende japanere ble sammenlignet. Hva har så japanere og eskimoer til felles? Jo de spiser store mengder havmat. Mat full av fiskefettsyrer. Men ny forskning viser at fiskefettsyrer er like viktige for oss mennesker som vitaminer og mineraler. Med omega-3 fettsyrer strømmer blodet lettere, hjertet får det bedre og leddene blir smidige. Fettsyrene beskytter kanskje også mot depresjoner og får hodet til å fungere optimalt. Behovet kommer til syne allerede i fosterlivet. Morkaka inneholder nemlig et protein som sørger for at DHA blir fraktet fra mor til foster. Og etter fødselen er morsmelken stappfull av omega-3. Noen forskere tror faktisk at babyer som ikke får i seg nok av disse fettsyrene ikke blir riktig så smarte som de kunne ha blitt. Uansett bør vi ta med oss kunnskapen om Homo aquatiqus inn i vår moderne hverdag.